Ny hund

Jeg trodde at når Amanda en gang døde så kom jeg til å skaffe meg ny hund igjen med det samme. Når Amanda døde så klarte jeg ikke engang tanken på å få min egen hund igjen, så jeg satte det litt på vent.

Jeg har tenkt mye på hund, og sett på hunder «på nett». Men jeg kjenner at det blir bare feil, det jeg egentlig vil ha er en ny Amanda, og det er ikke det jeg vil ha, om det gir noen mening. Jeg vil ikke ha en erstatning, en som jeg sammenligner med Amanda. Så jeg har gått litt bort fra rasen boerboel, jeg skrev litt.. Tiden vil vise hva som skjer, jeg har lært meg at det kan være litt feil å si «aldri».

Jeg har andre raser jeg har sett litt på, fra tiden før Amanda også.. Jeg har to (tre) raser jeg seriøst vurderer. Men jeg har ikke noen hast, selv om jeg i fjor trodde jeg kom til å ha en ny hund lenge før denne tiden her. Jeg så for meg våren som en riktig tid for ny hund, eller kanskje til nød sommeren. Nå var det jo en del annet som skjedde i vår, og noen ny hund ble satt litt lenger på vent.

img_4168-1100x734

 

En av grunnene til at det ikke er så hastverk med å få ny hund er selvsagt Jen.
Jen er en veldig myk og fin hund, med et glimt i øyet 😉 Samtidig har hun veldig egne meninger som hun er fast bestemt på er riktige.
Tror ikke vi har hatt noen hund som er så myk og mild på den måten Jen er, så det er en ny erfaring.
Jeg visste jo at jeg kom til å bli glad i Jen, som jeg har vært i alle andre hunder vi har hatt. Men jeg visste ikke at hun kom til å bety så mye som hun gjør, det ble litt spesielt.
Samtidig savner jeg litt «mer» hund, noen ganger.
Jeg synes Jen er veldig liten, selv om hun sannsynligvis er en medium (?) stor hund. Men det er jo litt lettvint med en hund som ikke er større også.

Jeg har jo ikke vært så veldig interessert i sportrening osv tidligere, og i utgangspunktet skulle ikke jeg drive med så mye av dette med Jen heller.. Jeg skulle bare tusle de vanlige turene, kose og ha det morsomt, mens jeg ventet på at «min egen» hund dukket opp.. Så skulle Tore ta seg av alt dette med spor osv, joda..
Fra de første blodsporene på stuegulvet så kjente jeg på spenningen, treningen fortsatte og jeg kjente at dette var moro!
Det var ikke i mine tanker at jeg skulle gå noen prøve med Jen noen gang når vi startet dette. Men den dagen jeg gikk blodsporprøven med henne, WOW! Og den dagen vi var godkjent som ettersøksekvipasje, DEN følelsen var ubeskrivelig, jeg var så stolt av Jen!

Vi har vært på utstilling, og det blir garantert mer utstilling etterhvert, men jeg tror ikke noe kan slå den følelsen av de sporprøvene. Å se iveren og gleden når hunden jobber i sporet og finner «dyret», er bare fantastisk.
Selvsagt er det morsomt å vinne på en hundeutstilling, og jeg håper selvsagt Jen skal gjøre det best mulig der (også 😉 ) Men det blir likevel på en litt annen måte, så får vi se da, hva neste års utstilling bringer med seg 🙂

Tidlig krøkes 😀 DSC01380 (800x533)

 

Oppsummeringen er at jeg ikke er  kommet lenger i valg av hund, ikke engang rase, enn jeg var for et år siden.
Det har vært et hektisk år på mange måter, sorger og gleder, og mye å gjøre og tenke på. Jeg er veldig glad vi har hatt Jen denne tiden, det hjelper veldig på å ha en hund selv om man står midt oppi mye annet.
Og må jo ikke glemme Kaos, han er nok også en en liten grunn til at det ikke har vært så veldig til hast med noen ny hund. Han er ikke vår hund, men altså.. bittelitt av han er nå vår hund uansett 😉

Det kommer en ny vår..

 

 

 

Dengang og nå

Det har gått «lang» tid siden dette første bildet ble tatt, Amanda var en skikkelig kosehund som benyttet de fleste anledninger til å ligge å kose når man satt i sofaen. Hvor mange timer hun hadde slik inntil, eller oppå med hodet vet jeg ikke, men det var mange.

DSC_0024 (800x450)

Ting tar tid.. og i dag tok jeg fram samme strikking for å feste ferdig trådene, her er hva som skjedde da

DSC_0656 (800x450)

Det ble litt for sammenlignbart..

 

Savnet etter Amanda

Jeg visste at første tiden etter Amanda kom til å bli vanskelig, og det ble den, og det er den..
Det dukker stadig opp «første gangen uten» episoder, og noen av de kommer veldig plutselig..
Jeg hadde det bra travelt første tiden etterpå, heldigvis. Men likevel så var savnet stort.
Å komme hjem fra jobb første dagen etter den helgen var som å gå rett i bakken, det var så merkelig og vondt, at jeg faktisk ikke syntes noe om å komme hjem. Var ikke forberedt på tomheten og hvor stille det var.
Alle små dagligdagse ting man ikke tenker over ble plutselig veldig merkbare.

Denne sangen her passet så utrolig bra

 

 

Hver dag er det plutselig noe som skjer eller ikke skjer.. som gjør at jeg tenker på Amanda. Stort sett bare småting, men likevel viktig.  Det er vondt selv om det er gode minner,  det vil alltid komme øyeblikk som gjør at tårene kommer. Samtidig er det mange minner som ikke nødvendigvis var så bra akkurat når de skjedde som jeg tenker tilbake på med et smil, lammesteken er en av de..

Denne bloggen har vært mest om Amanda, og jeg har stort sett hele livet til henne her, på godt og vondt. Jeg har vært ærlig hele veien om hvordan hun har vært, hvor slitsomt det kan være, skader og sykdommer, gleder, oppturer og de mange helt fantastiske opplevelser og øyeblikk.

Det blir bedre, og isteden for å tenke på alle årene vi ikke fikk, så tenker jeg tilbake på alle de årene som vi fikk, Amanda var virkelig «en gang i livet hund», og disse årene vi hadde sammen blir aldri borte ❤

IMG_0069

 

 

 

Tatoveringen min

Noen setter dype og varige spor, noen er Amanda, og her er hennes spor ❤

DSC00177 (800x705)

 

(Tatoveringen, vil si huden er ikke 100 % enda, men bra nok til å ta bilde)

Tatoveringen er Amanda sin pote ♥

Da jeg så hvordan tatoveringen skulle bli ble jeg nesten helt satt ut, den ble så mye bedre enn jeg tenkte.
Det finnes så mange «ferdige» tegninger av hundepoter osv, men jeg ville jo ikke ha en hvilken som helst pote til tatovering, jeg ville ha Amanda sin pote, og det ble det.
Den er ikke «fin og jevn» som en «ferdig» tegning hadde villet vært, men akkurat som poten var. Til og med hårene og klørne er der, vakreste tatoveringen jeg vet om.

De fleste raser er spesielle på sin måte, boerboel er en av de mer spesielle.. og Amanda var helt spesiell, snakker virkelig om «once in a lifetime» hund. Denne tatoveringen føles derfor så riktig ❤

 

I kampens hete

Noen ganger skjer det forskjellig, litt uventet.
I går når jeg kom hjem fra jobb så oppdaget jeg noe merkelig.. Kjellerdøren sto rett opp, og min første tanke var «heldigvis går ikke Kaos kjellertrappen», haha.. den som kom fram bak døren var nettopp Kaos. Amanda sto innenfor grinden (som står åpen) et stykke foran soveromsdøren. Begge hundene er rolige, og jeg står å ser på hundene, og hundene står begge å ser på meg. Så får jeg summet meg, og min første tanke er å få skilt de før det går opp for de at vi alle tre er der.. Jeg peker på stuen til Kaos, og han går dit, jeg lukker grinden til stuen mens Amanda begynner å kjefte. Jeg tar halsbånd og kobbelet til Amanda, og har Kaos ned i hundegården, og går inn igjen til Amanda. begge hundene er merkelig rolige. Kaos har også åpnet døren til yttergangen, drukket opp alt vannet til Amanda (han har vann selv, som ikke var drukket av).
Jeg blir litt skjelven i føttene, og pulsen kjennes ut til å være en anelse høy. Jeg regner med at det har gått bra fordi de har vært alene.
Jeg antar at kjellerdøren har gått opp av seg selv (det hender en sjelden gang at den gjør det, om den ikke blir lukket «skikkelig», spesielt om man lukker en annen dør) og at fristelsen har blitt for stor for Kaos, slik at han har gått opp trappen. Hvor lenge de hadde vært sammen der vet jeg ikke, og ikke gikk det an å få noe fornuftig svar fra de heller.

I dag tok vi sjansen på at det skulle gå bra, og sjekket at døren til kjelleren var lukket skikkelig.
Jeg syklet hjem, og gikk bra fort inn, der oppdaget jeg at joda, Kaos og Amanda var begge på samme sted i dag, da var det bare å glemme at døren hadde gått opp av se selv.
Men, nå gikk det ikke bra. De så meg, og begge skulle bort til meg, begge oppfattet at den andre skulle bort til meg, og de braket sammen.
Jeg snakket til de mens jeg gikk bort til de, men de hørte jo ikke på meg i kampens hete. Jeg gikk mellom de mens jeg snakket til de, og fikk skilt de uten problemer, så lenge det varte.. De braket jo sammen igjen, men da brølte jeg litt, og begge to stoppet. Så da sto jeg der i gangen, med en hund på hver side. Begge to hadde veldig lyst til å bort til den andre igjen.. jeg kommanderte de ned i «sitt», og de satte seg! (?)
De hadde fremdeles lyst til å bort til hverandre, og når jeg så på ene, så prøvde andre å lette på rumpa. Da var det å se på han/henne og si «SITT!», og begge ble sittende. Så sto jeg der, med en hund på hver side, sittende. Tenkte det var greit å få ned pulsen, og finne ut hvordan jeg skule løse resten.. Vi sto/satt der i 4-5 minutter, småsnakket litt,og jeg roste de fordi de var så flinke.. og så sa jeg «ut» til Amanda, hun løp ut i yttergangen (altså, jeg har aldri skrevet at hun er slik veldig smart.. ) så da åpnet jeg grinden inn til stuen og pekte dit til Kaos, og han gikk inn i stuen, (er ikke så smart han heller..) Så da var de skilt igjen, med en grind. Atter en gang ble halsbånd og kobbel hentet, og Kaos ut i hundegården.
Jeg så bare kjapt på han, litt for kjapt skulle det vise seg, men så ikke noe blod. Så gikk inn igjen til spetakkelet inne, og så egentlig ikke så mye på henne heller, til å begynne med. Viste seg å være litt «småtteri» etterhvert, men ikke noe annet enn jeg regner med at det går greit.
Da PH kom for å hente Kaos ba jeg han om å sjekke Kaos bedre, og han hadde fått litt merker han også ja, hull i øret (?), og litt småtteri ellers. Men det går seg nok til.

Jeg hadde ikke problemer med å gå mellom hundene selv om det så stygt ut, vet at noen mener man skal la hundene gjøre opp seg i mellom, men jeg tviler på at det går med disse to. Jeg ble «sinna» fordi de begynte å slåss, så de fikk vær så god holde opp..
Ute når de er løse begge to går det som oftest greit, da har de stor nok plass. Så er litt synd de ikke har fått vært mer sammen ute, men blir forhåpentligvis en ordning på det etterhvert.

Men jeg er egentlig forbauset over at de ga seg bare med at jeg gikk mellom de i dag, og at de holdt seg fra hverandre mens vi sto/satt der. Det hadde jeg ikke trodd hverken med Amanda eller Kaos.
Jeg kjenner jo både Kaos og Amanda, og vet at ingen av de er noen «sinnabikkjer», det er ikke snakk om at de står å knurrer eller flekker tenner til hverandre. De omgås greit med et skille seg imellom inne her, eller om de er løse ute.
Jeg var med Amanda ned til hundegården senere, og de snuste og hilste på hverandre som vanlig, no hard feelings 🙂

 

Veeent på meg

Veeent på meg

Kom igjen

Kom igjen

To som begynner å bli slitne

To som begynner å bli slitne

 

Boerboel og Jamthund

En gang i livet

Once in a lifetime er det noe som heter, og var vel det jeg egentlig hadde tenkt å bruke som overskrift, det «klinger» bra, alle vet hva det betyr, osv. Men så etter å ha tenkt på det litt, så innså jeg at for meg denne gangen, så blir det «En gang i livet», det føles veldig riktig å skrive det slik.
Så, hva er det jeg skal skrive om denne gangen da.. de fleste har vel allerede gjettet at det er hund, og Amanda.
Jeg har skrevet om Amanda og hvordan hun er mange ganger, oppsummeringer med jevne og ujevne mellomrom. Utfordringene underveis og videre. Men det er en ting som er sikkert, Amanda er og vil alltid være en «En gang i livet» hund for meg.
Litt vanskelig å forklare for de som ikke opplever det selv, for man blir jo glad i hunden(e) man har. Men plutselig er det en enkelt hund som bare er den «ene». Jeg både tror og vet at jeg kommer til å bli like glad i andre hunder senere, men jeg tror ikke jeg får den følelsen av at det er den «ene» på samme måte som med Amanda.
Amanda har så til de grader tatt plass i livet mitt, og for de som ikke har vært så heldige å ha eller hatt en hund som er den «en gang i livet» så tror jeg det kanskje kan være vanskelig å forstå.
Amanda er en glad hund, leken, bøllete, vilter, sta og egenrådig. Hun er ikke noen drømmehund eller den perfekte hunden, men for meg er hun min ❤ «En gang i livet hund» ❤

 

IMG_0069

 

 

 

shadow boerboel 2 - Kopi (2147x1108)

Amandas kronisk ørebetennelse

Da Amanda var på veterinærhøgskolen før jul så gikk jo alt bra, egentlig.. i forhold til hvorfor hun var der.
Men, noen ganger kommer litt annen informasjon enn hva man venter. Veterinæren der nevnte ørebetennelse, men jeg må innrømme at jeg ikke la noe vekt på det, og svarte bare litt om at ørene var fine.. og at jeg ikke hadde sett noe galt, jeg var litt mer fokusert på mye annet, og tenkte kanskje at en ørebetennelse var litt «bagatellmessig».

Da veterinæren ringte meg opp før jul og vi snakket om funn/ikke funn osv, de fant som jeg skrev om tidligere ikke noe årsak til hva som hadde skjedd tidligere. Men, det viste seg at Amanda mest sannsynlig hadde kronisk mellomørebetennelse.. jeg var så glad og lettet over at de ikke hadde funnet noe «i hodet», så jeg la vel ikke så mye vekt på dette med ørene. Veterinæren sa jeg skulle bestille time på dyreklinikken her og få renset ørene til Amanda skikkelig, og se hvordan jeg skulle gjøre det selv, siden jeg måtte gjøre det regelmessig.

Jeg ringte selvsagt, men siden dette var klin inntil jul så lurte jeg på om vi kunne vente til etter jul.. og da skulle dyrlegen her se på epikrisen og si fra om det var noe som hastet, da skulle hun ringe meg opp igjen slik at jeg fikk time dagen etter. Hvis ikke jeg hørte noe mer kunne jeg bare vente til nyåret.
Etterpå begynte jeg å tenke.. blant annet at det kanskje var litt dumt å vente med noe slik, og var dette ikke noe jeg egentlig burde ha oppdaget selv også.. Da angret jeg litt, men dyreklinikken her har vakt døgnet rundt hele året, uansett om det er jul, påske eller hva. Så jeg tenkte at om det ikke blir noe verre så er det bare å vente. Og ser jeg at Amanda har vondt og/eller er plaget så ringer jeg. Jeg har ikke akkurat så høy terskel for å ringe å spørre om det er noe, og noen ganger kan det være nok å snakke med de.

Nyåret kom, og jeg bestilte time. Og må innrømme at jeg angret på at jeg hadde ventet.. men nå hadde vi time så da fikk vi ordnet det litt.
Amanda ble dopet ned, og sovnet.. Og så skulle ørene renses.. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde gjort noe med ørene hennes, men det hadde jeg jo ikke, og syntes det var litt rart spørsmål. Dyrlegen spurte meg om jeg ikke hadde renset de eller noe, men det hadde jeg jo ikke gjort, hadde ikke turt å gjøre noe med de.
Ørene til Amanda var pene og rene, de var faktisk veldig pene og veldig rene. Og jeg sa jo at jeg så jo ned i de en og annen gang, og luktet «i» de, bare for å sjekke. Men jeg er ingen dyrlege, og trodde kanskje denne mellomørebetennelsen satt lenger inne i øret, slik at man ikke kunne se noe til den med å bare se.. Og siden den andre dyrlegen hadde sagt at Amanda mest sannsynligvis hadde kronisk mellomørebetennelse (og det står også i epikrise) og at jeg skulle til dyreklinikken her for å rense de osv, så gjorde jeg jo det da.
Men dyrlegen var veldig grei og «renset» ørene til Amanda likevel, slik at jeg skulle få se hvordan man skulle gjøre det 🙂
Jeg følte meg litt dum for å være ærlig, jeg hadde jo sett og luktet uten å finne noe uvanlig, men som sagt så trodde jeg at det var noe lenger inne.. noe det ikke var.
Nå er det jo en tid siden Amanda var inne for å rense ørene sine.. og jeg sjekker og sjekker ørene hennes.. men de er veldig fine enda, og slik håper jeg de fortsetter å være også.

En av grunnene til antatt ørebetennelse var nok at Amanda holdt hodet/nakken skjevt, men hele (halve?) kroppen hennes var skjev etter den fredagen da vi virkelig så at noe var galt, og dette her inne på høgskolen var en stund etter, slik at kroppen begynte «å komme» seg mye, men var igjen litt «stivhet»/lammelser i nakken antar jeg, og det prøvde jeg å forklare også. Men veterinæren fikk jo ikke undersøkt Amanda mens hun var våken, hadde kanskje blitt annerledes da.

Siden det da viste seg å ikke være noe galt med disse søte ørene til Amanda, så hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om de heller, men pytt.. det står jo i epikrisen hennes.
Jeg er veldig glad hun ikke har noen ørebetennelse, det er ikke bare bare det heller, men i forhold til hvorfor vi var nedover så ble det liksom bare et «sidespor».

 

IMG_2360 (800x534)

 

 

 

Svar på CT og blodprøve

Svarene fra veterinæren fra veterinærhøgskolen forundret meg litt, tror jeg. Fikk svar på blodprøven også, og den hadde jeg egentlig ikke tenkt så mye på, prøven viste ingenting galt. Nå er jeg ikke helt 100% sikker på hva de egentlig så etter med den heller, men regner med at jeg får svar på det senere.
CT bildene viste egentlig ikke noe galt, eller noe som kunne forklare dryppene/anfallene som Amanda har hatt.  Så jeg vet egentlig ikke så mye mer, eller mindre.. Det er nesten så jeg sier: typisk Amanda. Skal se det bare gikk over av seg selv, uten at det skjer noe mer, uansett hva det var, pussig.
Jeg skal prøve å få filmet det om det skjer igjen.
Jeg skal til veterinæren her over jul, regner med at jeg får forklart litt mer da.
Det ironiske er at Amanda blir sjekket og testet for «litt av hvert», og alle tester og prøver viser at hun er helt fin, noe som jo er bare flott!
Jeg er uansett glad vi dro nedover og sjekket, så slipper jeg ihvertfall å angre på at vi ikke dro, om det noen gang skulle skje noe mer. Da hadde jeg kanskje sittet å tenkt, tenk om det var noe vi kunne gjort for å unngå det.
Så jeg får bare håpe at det ikke skjer noe mer, nå er det godt over to uker siden siste, og hun er godt som før, verdens beste Amanda ❤

IMG_1942 (1024x683)

Inne på veterinærhøgskolen

I går hadde vi time på Veterinærhøgskolen, tidlig..
Vi dro halv to om natten fra her, og møtte LB på Otta, så dro hun, jeg og Amanda på bytur.
Vi var veldig heldig med været og føret nedover, nå synes jo jeg at LB kjører veldig bra, men ikke til å komme fra at det er litt forskjell på Otta og Oslo, selv om begge er byer.. Men jeg har knapt nok sett maken til kjøring, skulle ikke tro hun hadde gjort annet enn å kjøre i Oslo! Ikke en meter feil kjørte hun på vei nedover/innover, og det ble litt trafikk siste milene, og kjørte rett til innkjørselen på veterinærhøgskolen. Vi fikk litt god tid.. men slappet av litt ute før jeg gikk inn.

Amanda oppførte seg så bra hele veien, så de som møtte henne syntes nok at jeg hadde overdrevet litt.. eller mye. Men jeg sa jo som sant var, men det ga kanskje et feil inntrykk fant jeg ut. Veterinæren sa at hun så jo nysgjerrig ut.. vi tok ut Amanda ute der så hun fikk sett Amanda skikkelig, og sett henne i bevegelse osv. Og jeg måtte jo understreke at hun var jo ikke hverken sint eller aggressiv, det har jeg aldri sagt heller. Men om hun blir presset og satt i en situasjon hun ikke er komfortabel med med fremmede så utagerer hun, og sier kraftig fra. Og intimgrensen hennes er bra stor når det gjelder fremmede («dessverre» ikke med de hun kjenner).
Ute der var det traktor om kjørte litt til å fra, og Amanda er ikke tilhenger av traktorer, men nå brydde hun seg nesten ikke, gikk bort å snuste på den når den sto rolig. Det sto hester i nærheten, men pytt.

Etter litt så skulle vi gå bort til der vi skulle inn for å ta CT, der sto tre stykker ute å ventet på oss, vi gikk inn sammen med de og Amanda brydde seg ikke.. Vi gikk inn for at hun skulle bli litt dopet, og det var overhode ikke noe problem å holde henne mens sprøyten ble satt. Og da gikk vi bare gjennom en del korridorer og slik.. Amanda fulgte med som hun ikke hadde gjort annet. Når vi kom inn i rommet der de skulle ta CT så la hun seg, og sovnet etterhvert.
Jeg ble veldig imponert over hvordan de behandlet henne, og hva de gjorde. Jeg tror de kanskje hadde misforstått hvordan hun var de også.. for dette var jo ikke noe.. de hadde hatt helt andre boerboeler der før. Så jeg kom med samme forklaring igjen, om at hun ikke er sint eller aggressiv, og om hvordan hun var i situasjoner der hun kunne utagere. Men det var slettes ikke uvanlig uansett rase i slike situasjoner sa noen av de, og det er sant, men en «slik» hund som Amanda kan lett se litt skummel ut i en slik situasjon, dessverre.
Men Amanda utagerte ikke en eneste gang alt mens vi var der, eller på hele turen i går. Selvsagt passet jeg på så hun helst ikke skulle komme i en slik situasjon at hun skulle føle at hun måtte reagere, men jeg må innrømme at jeg ble litt stolt av henne 🙂
Amanda var ikke inne på venterommet da.. ikke noen av de, jeg kjenner begrensingene hennes, og min styrke. På ett av venterommene så var det bl.a en liten hund (har ikke peiling på hvilken rase) som knurret og «morsket» seg når det kom inn en annen hund, men det var jo bare å holde han med ene hånden så kom han ikke noe sted.. Noen gangen kan jeg nesten se fordelene med små hunder, men bare nesten.
Vi satt på et venterom å ventet mens de tok CT, og så hentet de oss før de satte sprøyten med «oppvåkning» på Amanda. Så satt vi med Amanda der til hun våknet, og så gikk vi bare ut og inn i bilen med henne. Hun var en smule groggy og omtåket, men oppførte seg fremdeles bra.
Hadde heldigvis med sauskinnet i buret, som hun fikk være på. Dessverre glemte jeg å ha på henne dekkenet, så når vi hadde kommet oss ut av Oslo stoppet vi og luftet henne litt og hadde på henne ulldekken. Jeg tror det gjorde veldig bra å få på seg, det var kaldt, og buret er jo bak i bilen.

Ble tatt flere CT, med og uten kontrast, og blodprøve, tør ikke engang nevne hva alt kostet. CT på hund koster en del, er dyrt.. og der kan jeg ikke skryte av at Gjensidige er så «bra». Nå vet jeg ikke hva de andre forsikringsselskapene dekker av CT og slik heller da.

Tok såvidt noen bilder med mobilen min, fotografering var ikke akkurat noe jeg tenkte på denne dagen.

Amanda før de satt inn plastrøret i halsen osv, var en del ledninger, slanger og rør til sammen. Plastrøret ned i halsen var stort!
Snutebåndet var for at hun ikke skulle «reagere» mens de drev å satte inn «alt mulig» i henne, ble noen stikk osv, men alt gikk greit. Forstår godt at de må ta forholdsregler, ikke morsomt om hunden «kvepper» til mens de driver med den.

DSC_0021 (640x360)

Amanda har fått på seg klær, men føler seg ikke helt i formDSC_0026 (640x360)

Dette kom plutselig over hodet på oss, var litt tåke..DSC_0029 (640x626)

Vann var ikke fristende, og var litt småkaldt

DSC_0032 (360x640)

 

Det er godt med dobbeltbur når man skal slappe av DSC_0034 (640x360)

Må jo følge med litt når vi står roligeDSC_0036 (640x360)

Tore møtte oss på Otta, og så dro vi hjem igjen. Var hjemme igjen ved fem tiden, tidlig..
Jeg merket ikke noe til at jeg var sliten og trøtt før etter jeg hadde kommet hjem, men da kom det sigende. Amanda var veldig glad for å komme hjem igjen også så det ut til. Rett oppi sengen sin i stuen sin med det samme hun kom inn, der lå hun til Tore hadde fyrt opp i ovn, da skiftet hun plass..

IMG_1918 (640x478) IMG_1921 (640x427)

Amanda ga uttrykk for at hun ikke hadde det helt bra etter vi kom hjem, ikke så rart.
Vi gikk å la oss før ni.. for å få en skikkelig natt og søvn. Vel, den som fortsatt var trøtt og sliten i morges var meg. Amanda stakkar drev på godt som hele natten med «pistring» og «ynket» seg. Hun sto opp igjen, gikk fram i stuen og kjøkken, kom tilbake på soverommet, la seg litt, og så opp og samme runde en gang til, mens hun selvsagt fortalte hvor fælt hun hadde det.
Slik kan man bli etter narkose, og kunne liksom ikke bli irritert heller, ikke hennes feil at hun var slik. Men hadde jeg visst hvordan hun hadde blitt om natten så hadde jeg tatt med sengeklærne fram og lagt meg med henne der. Vi har hatt noen netter foran ovn sammen før vi, begynner å bli veldig lenge siden heldigvis.

Men når vi sto opp i morges virket hun veldig normal igjen, og i ettermiddag når jeg kom hjem var alt som før.
Nå er jeg glad vi tok turen til veterinærhøgskolen, og at alt gikk så bra underveis. Nå er det att å vente..

Slitsom uke

Da er det helg igjen, etter en litt slitsom uke. Det tar litt på når noen man er glad i blir syk, og man ikke får gjort så mye..
Amanda har ikke hatt noen flere drypp, som vi har sett/merket. Ser at hun er ustødig og litt skjev enda, men jeg både tror og håper hun kommer seg litt mer etterhvert.
Hun har litt «problemer» med å drikke.. bruker litt lenger tid en vanlig, slik er det kanskje med maten også, men hun får i seg både den maten og vannet hun skal, ingen fare med det. Hun søler mye, fryktelig mye.. men det er jo ikke noe å gjøre med, annet enn at vi tørker henne en del i ansiktet.
Det er ikke bare bare å ta det med ro heller, hun forstår jo ikke hvorfor, og ser ut til at hun har hvilt fra seg, så det er å gå i bånd ute her når hun skal luftes. Tenker vi er rolige en stund til framover, har nok av tid senere til å gå bananas i snøen.

Har litt annet å skrive om også, men det er liksom ikke det som har stått i fokus denne uken. Har vært tidlig i seng, og tidlig oppe, og veldig spent når vi har kommet hjem og åpnet døren. Selv om jeg håper og tror dette skal gå bra, så har man på en måte det i bakhodet at det kanskje ikke kommer noen mot seg når man kommer hjem.

Sofaen er fremdeles forbudt område, og er vel noe det som Amanda merkes best av alt dette, men man gjør det beste utav det

IMG_1816 (640x477)
%d bloggers like this: