Jeg kjenner noen ganger at tålmodigheten min blir strekt, og ikke bare litt. Begynner å lure på om det å være hund og sta er en spesiell egenskap som Boerboel har. Jeg har ikke vært borti maken til sta hund som Amanda er. I går måtte jeg dra henne inn, og det tok sin tid… Som oftest ser jeg at slike «stahetsanfall» kommer når vi er hjemme, og da er det lett å stoppe. Men om jeg ikke er oppmerksom og får tatt det i starten, da legger hun seg, og der ligger hun!
Det er ofte nok å forandre tonefallet litt, og si «se der», «kom hit» og lignende, eller kaste en godbit bortover plen, da er alt glemt med det samme, så er ikke mye som skal til, bare jeg gjør det tidsnok. Å kaste godbit etter hun har lagt seg, glem det, det funker ikke.
Hun gjør ting om og om igjen, enda hun vet at hun ikke har lov, for eksempel kurven med papp/papir, som hun stadig drar ut av hyllen. Tar alt mulig fra benker, bord, hylle osv.
Hører gjør hun bare om det er til sin fordel.
Jeg glemte en ting, hun er 9 mnd!!!
Jaja, det var ikke første og garantert ikke siste gang dere hører om min frustrasjon over en sta hund. Men, hun er faktisk mye «bedre» en da hun var valp, men på en annen måte… Jeg synes det er lettere med unghund en valp, så vi får ta det som det kommer.
Selv om jeg til tider kan ha mest lyst til å gi bort hele hunden, og også betale for at noen tar henne, så hadde jeg aldri gjort det. Hadde heller aldri villet byttet henne i verdens mest dresserte og rolige Boerboel, Amanda er Amanda, på godt og vondt, og som sagt så er hun en unghund, så vi får jobbe videre…
Når vi (jeg og mannen) kommer hjem så er Amanda så glad som jeg aldri har sett noen hund før. Vi har jo hatt hunder før også, men ingen av de har vist slik glede som Amanda gjør (Chakira gjorde det litt, men på en mer «voksen» måte) Om Amanda er alene hjemme og en av oss kommer hjem, eller den ene er hjemme og den andre kommer hjem, ja så er Amanda like glad. Om vi er ute i 15 minutter eller 5 timer, Amanda er like glad når vi kommer hjem. Hun vet nesten ikke hva hun skal gjøre, vrir og bukter hele kroppen så jeg er nesten redd hun skal dele seg…
Etter vi fikk inn ny seng på soverommet, så ble det litt forandringer for Amanda også, så hun var litt urolig første kvelden, men i går kveld så det ut til å være ok igjen. Hun har begynt å «sutte» på sengeklær og tepper osv. Det ser faktisk ikke ut som hun biter istykker noe, så da kan hun egentlig bare drive på, det er jo ikke mine puter hun sutter på.
Alt går jo i sneglefart her hjemme, tror jeg bruker veldig lang tid på alt, men det blir bare slik… Nå er Amanda alene mange timer hver dag, og det går helt greit, ser det ihvertfall ut til.
Opphold i hundegården går fremover, men sakte. I går var hun der i 45 min før jeg dro på jobb, men hun var så opptatt med kjøttbeinet hele tiden, at hun knapt nok så meg da jeg kom for å hente henne. Men hun går ned til hundegården selv, og setter seg utenfor grinden å venter på å få komme inn.
I bilen er hun tålmodigheten selv. Da vi hentet sengen ble det over 4 timer sammenhengende i bilen for henne, hun lå / satt helt rolig hele tiden.
Boerboelheidi 