Ismelon til hund

Mer sommer, og mer gress! Ikke engang en uke siden jeg klippet plen, og i dag var det på’n igjen, men tok bare halve.. kommer en dag i morgen også.
Gjett hvem som skal gjødsle nå..? Jo, jeg. Kommer garantert til å angre, men man skal da ha litt å gjøre om man skal være ute også.

Amanda fikk ismelon igjen i dag, kjøpte melon for en tid siden, skar av det grønne, og delte opp i skiver som jeg la i fryseren. Amanda spiser isbiter uten noe også, men er jo greit å få noe som smaker litt noen ganger.
Her fra 2015 og 2014, tok ikke noen nye bilder av melonen i dag,

fryse melon is hund fryst melon til hund

Tror Amanda synes det er litt varmt, og aktivitetsnivået er lavt. Blir en del ut og inn på verandaen, heldigvis står døren åpen slik at hun kan gå som hun vil.

 

Etter sol

.. kommer regn, og nå i ettermiddag og kveld har det regnet. Men det skal bli flott vær og sol igjen, heldigvis før helgen. Vi har virkelig har hatt flott vær siste tiden, greit å kjenne på følelsen av sommer. Jeg rakk akkurat å vanne rundt alle steder før regnet kom..

I morges når vi dro på jobb oppdaget jeg at det skulle være papirinnsamling, typisk meg å oppdage det samme dag. Så når jeg kom hjem fra jobb så var det å ile ned i kjelleren, ta med det som var oppe av papir og sortere i noen esker. Det viste seg etterpå at jeg ikke hadde trengt å stresse så veldig.. fire timer senere kjørte «de» rundt og tok med seg papiret.

Amanda tar både vær og papir med ro, vel forsåvidt.. papir er noe hun liker, bøker, blader, regninger.. og annet. Hun kvir seg ikke for å hente papir som ligger på bordet heller, om hun skulle ha et kjedelig øyeblikk og glimt i øyet 😉

thumbnail_DSC_0023 (800x437)

Medisin og biola

Da ble det søndagskveld, og Amanda er like bra som i går, så dette har gått veldig bra hittil. Da er det å krysse fingrene fremover også, og håpe det bare var noe forbigående. Fremdeles like enkelt å få i henne medisin, nå la jeg tablettene på gulvet isteden for å la henne ta de fra hånden, tablettene er store!

 

Nå er det nok ikke noen fare med denne medisinen til Amanda siden det ikke er lenge hun skal ha den, men tilfeldigvis hadde jeg kjøpt biola til helgen, og den jeg hadde kjøpt til meg var ikke god.. Så da hadde jeg fire flasker til overs.. flaks for Amanda, som liker biola veldig godt. Jeg tømte over i matskålen hennes, men her er ei som skal ha hver dråpe, så hun måtte sjekke nøye for å prøve å få siste dråpen også

biola til hund

 

 

Vi har vært å funnet noen cacher i dag, tre stk.. og to dnf, det hører jo med når vi cacher i hjembygda 😛
Er vel noe med at man bor her også, så kan alltids tilbake for å lete mer. Og så ville jeg ikke være borte for lenge heller.

Å leve med smerter

Mye av det jeg skriver i innlegget her har jeg skrevet om før, men synes det er litt greit å ta opp igjen litt av det, siden det er litt av meg, og jeg kommer inn på det nå og da i noen blogginnlegg.

Å leve med smerter hele tiden, nesten hele tiden, smerter som kommer og går når det passer og ikke passer, det gjør noe med en.
Smerter er individuelt, noe som kan gjøre det veldig vanskelig å forklare eller forstå. Det som for en person er smerteterskel 8 på en skala fra 1 til 10, kan være en smerte på 5 hos en annen person.

Jeg har et smertesyndrom som heter CRPS og du kan lese om det og min historie her

mcgill-pain-index

Når man lever med smerter på den måten, så er det store muligheter for at det kan gå utover både hukommelse og konsentrasjon. Jeg husker ikke helt (haha), men det var vel noe med at man bruker så mye energi på å takle smertene, leve med smertene at det blir ikke igjen så mye til hukommelse og konsentrasjon..

Jeg var nok ikke så flink med retninger og kart før dette smertesyndromet, så kan nok ikke skylde på det for alt, men det ble nok en del verre etterpå.
Og jeg vet jo at en del mennesker strever med det samme uten noen spesiell «grunn», det er bare sånn noen er. Og det synes jeg er greit, vi kan ikke alle være like, eller like «flinke» til alt. Men det er ofte slik at noen som kan og forstår en ting ikke alltid forstår hvordan andre ikke kan eller forstår, det er jo så enkelt..

Jeg kan godt finne på å si vi skal til venstre, når jeg mener høyre, jeg kan peke til høyre og si vi skal dit, når jeg egentlig mener venstre. Og noen ganger så sier jeg at det er til høyre, når jeg mener høyre, og jeg får fremdeles være kartleser på turene vår.. Men må innrømme at Tore ofte sjekker kart på forhånd.. eller stopper for å sjekke kartet når han synes jeg vil på helt ville veier. Vi ender på ville veier når jeg ikke sier noe også, siden Tore da tror at jeg følger med og sier ifra..
Hittil har det gått «noenlunde» greit, det blir jo en del interessante og morsomme episoder av det.. Og, det hjelper veldig å ha en mann som er tålmodig og kan se det morsomme i de fleste situasjoner.

Så var det hukommelsen og konsentrasjonen, der sliter jeg veldig. Jeg trodde en periode det var pga medisiner jeg brukte (Lyrica), men de sluttet jeg jo med, og det ble ikke så mye bedre.
Jeg glemmer det som er viktig, og det som ikke er viktig. Jeg har lært meg å skrive ned mye, og alarmen på mobilen er flittig brukt.
Det er slitsomt, og nesten skremmende å ha det slik, for min del er dette med å huske (eller ikke huske..) og mangel på konsentrasjon verre enn smertene.
Jeg har alltid likt å lese, lærte å lese i fire års alderen (det hjelper å ha en søster som er eldre og begynte på skolen lenge før meg),
Jeg husker Gulltopp bøkene, alle bøkene fra bokklubbens barn, og senere ble det Frøken detektiv, Ina og lignende bøker. Det ble romaner, serier og krim, mye krim. Jeg leste og leste.. Jeg leste fort, fikk med meg handlingen, og husket innholdet.
Nå? Nå leser jeg nesten ikke i det hele tatt, jeg begynner og begynner, men så blir boken liggende der. Når man har begynt på en bok 5 ganger, og fremdeles ikke husker hva man har lest, da er det ikke motiverende.  Eller man kommer midt i boken og lurer på hva som har skjedd tidligere i boken.
Jeg kan telle på en hånd de bøkene jeg har lest ut i løpet av ett år, siste årene. Jeg har ikke helt gitt opp, starter fremdeles på bøker, og plutselig er det en bok jeg leser.

Jeg strikker, men det som før tok meg en mnd, tar nå et helt år eller lenger.
Jeg var ikke slik superrask til å strikke før heller, men det gikk veldig greit unna. Nå har jeg en jakke jeg strikker, begynte i høst tror jeg, og nå er jeg snart ferdig, så det har faktisk gått veldig «raskt» til meg å være. Hadde dette vært før så hadde den vært ferdig før jul (nå blir den jo ferdig før jul, håper jeg, men er vel noe med noen årstall her som ikke riktig stemmer)
Jeg fant ut at OL-gensere bør være midt i blinken for meg, der kommer det nytt mønster fjerde hvert år.. så da har jeg god tid.

Jeg har et par episoder som virkelig kan forklare litt, eller det motsatte..
Denne her skjedde om vinteren, og det var litt kaldt. Det var om kvelden, ikke så veldig sent, men slik ved ni tiden. Yngste sønnen (som fremdeles bodde hjemme) gikk ut på trappa for å ta seg en røyk, og borte ble han.. Etterhvert så syntes jeg det var rart at han ble ute så lenge, jeg tittet ut av vinduet og så at bilen hans sto der. Jeg gikk også ut på trappa for å se.. (har man barn så hjelper det ikke at de blir voksne.. man bekymrer seg uansett) men det var ingen ute på trappa, ikke ute i hagen heller. Var jo ikke bare jeg som ble bekymret.. Tore begynte å lure også. Sønnen hadde jo mobiltelefon, men hallo.. Mobilen er jo avslått eller befinner seg i et område uten dekning! Jeg kjente jeg begynte å bli enda mer bekymret, og vi forsto ikke hvor han hadde gjort av seg. Vinter, kaldt, bilen hjemme, «ungen» skulle bare ut på trappa å ta en røyk, og så forsvant han bare..
Plutselig gikk det opp for meg hva som hadde skjedd, og dette vet jeg kan være vanskelig å tro, jeg synes det selv.. Men sønnen gikk ut på trappa for å røyke, etter litt kom han inn igjen, sa han gikk ned på rommet sitt (kjelleren) skulle se på film, og legge seg, så han sa godnatt og gikk ned i kjelleren. Jeg svarte til og med godnatt.. Noe ett eller annet sted oppi hodet mitt stoppet opp etter han gikk ut, jeg forstår fremdeles ikke hva som hadde skjedd, for når jeg først «kom på» hendelsesforløpet, så var det helt tydelig for meg. Men jeg var skikkelig bekymret, og jeg og Tore snakket om hvor han hadde gjort av seg, kunne liksom ikke bare gå ut på trappa og forsvinne slik? Egentlig en skremmende episode, men nå kan jeg le av den, den gangen sønnen forsvant..

Jeg har jo flere barn (som jeg kan rote bort) Mellomste (sønn det også) har jo Kaos, og en periode kom han med Kaos her om morgenen før jobb, og hentet han etter jobb. Tror det  var en periode før han fikk ordnet hundegård etter han han flyttet fra ett sted til et annet. Uansett, det var en veldig grei ordning, noen få ganger kunne det bli senere før Kaos ble hentet, litt ettersom hva sønnen drev på med, men han sa jo alltid fra.
Så var det en gang tidlig på vinteren Kaos ikke ble hentet. Jeg hadde ikke hørt noe, Tore hadde ikke hørt noe, og Kaos var stadig her. Jeg ble etterhvert litt irritert på sønnen, hadde han blitt forsinket, eller kom noe i veien så kunne han sagt i fra. Timene gikk.. og jeg begynte jo selvsagt å bli litt bekymret også, for tenk om det hadde skjedd noe, slik at sønnen ikke hadde fått gitt beskjed, og så gikk jeg og var irritert liksom.
Ved åtte-nitiden om kvelden ringte sønnen og fortalte at de nå var ferdige med å skjære kjøtt snart, og at han kom å hentet Kaos om ikke så lenge.. Og med det samme han sa «skjære kjøtt» så så jeg for meg at jeg var på personalrommet på jobb om dagen, mobilen ringte, det var sønnen som sa han ble sen, for han skulle skjære noe kjøtt.. Og nå ble jeg virkelig bekymret, for meg selv.. Jeg hadde snakket med han, jeg visste han ble sen, jeg visste hvorfor, og så gikk jeg å var både irritert og bekymret. Jeg hadde jo til og med spurt Tore om han var sikker på at han ikke hadde hørt noe fra han..

Det som er ligg greit midt oppi alt dette, er at når jeg først kommer på hva som har skjedd, da husker jeg det, og veldig tydelig også. Så det nytter ikke å komme her å si at «men du sa jo», eller «jeg sa» om det ikke er sant.

Ellers skjer det stadig småting, det hender jeg oppdager at jeg har gjort eller sagt/ikke sagt noe jeg ikke er helt klar over, når jeg ser forbløffelsen i ansiktet til Tore, eller andre..

Det kan nok kanskje virke litt rart at jeg fremdeles har både familie og jobb midt oppi alt dette, men jeg fungerer stort sett veldig greit altså 😀

Det er sjelden jeg klager på noe som har med smertesyndromet å gjøre, en av grunnene er at jeg ikke orker å forklare hva det er.. flesteparten av de jeg møter har ikke engang hørt om det, og det er ikke så veldig enkelt å forklare. Jeg klager jo litt her hjemme da.. når det blir for galt, og det synes jeg er veldig greit 😛
Smertesyndromet gjør at det er begrenset hva jeg kan i en del tilfeller, noen ganger prøver jeg likevel, og det merkes jo etterpå. Noen ganger er det verdt det.. andre ganger angrer jeg. Men jeg lærer fremdeles ikke av det, må være den elendige hukommelsen sin feil..

Jeg får ikke gjort så mye med at jeg har et smertesyndrom, men jeg får gjort noe med hvordan jeg takler det, og det som følger med.. Der er jeg faktisk veldig stolt, hvordan jeg har kommet meg hit jeg er nå, og selv om jeg har fått mye hjelp så er det til syvende og sist jeg selv og min stahet som har gjort at jeg klarte det.
Jeg hadde mange perioder der jeg nådde bunnen, og kravlet meg oppover igjen, trosset smertene og gikk (bokstavelig talt) på igjen. Da får det bare være at hukommelsen glimrer litt med sitt fravær imellom, og at det blir en og annen merkelige situasjon.. Det blir jo ikke noe kjedelig liv 😀

 

Sommerens nytelser

Sommerens første

IMG_3883 (1024x683)

Fantastiske moreller!

Jeg og Amanda har slappet av og kost oss hjemme i dag.

thumbnail_DSC_0021 (800x465)

Amanda fikk smertestillende når vi kom hjem fra apoteket i går kveld, jeg var vel ikke slik veldig optimistisk. 3 1/2 time senere var hele hunden helt annerledes, leken og så helt frisk ut igjen. Var helt merkelig å se den store forskjellen. Natten gikk veldig bra, og i morges var hun fremdeles like bra.
Hun får metacam, får tabletter en gang i døgnet, og hun spiser tablettene som om det skulle vært snacks. Det er ikke problemer med å få i henne slik medisin, jeg tar de i hånden og sier værsågod, og hun knasker i vei.
Hun har vært lik seg i hele dag, så blir spennende å se.

Jeg vet ikke hva som feiler henne, og har ikke skrevet noe om symptomer her pga jeg ikke vil ha mange «forslag» om hva det kan være. Det kan være så mye, og jeg avventer til eventuelle undersøkelser videre, eller om hun blir bra igjen nå. Blir hun bra igjen nå uten videre, så får jeg nok ikke visst hva det var, men det betyr ikke så mye.

 

 

Sommeren fortsetter

Kjenner plutselig at jeg er litt sliten, så helgen skal brukes til å slappe av.
Har vært litt over gjennomsnittet aktiv siste par dagene.. I går jobbet jeg, syklet hjem, vasket og slik.. hjemme i full fart, syklet på jobb igjen og jobbet igjen en periode. Fordelen med å jobbe slik er at jeg ikke trenger å opp på jobb så tidlig dagen etter. Så i dag ventet jeg en stund før jeg syklet på jobb, jobbet, og syklet hjem. Tror ikke jeg skal sykle noe i helgen.. Det er ikke så veldig langt, 5 km en vei. Og flat vei og fantastisk flott vær siste dagene.

Ble veldig til vind her en veldig kort stund, heldigvis.. jeg gikk ut på verandaen for å ta inn markisen litt pga jeg hørte vinden tiltok. men når jeg kom ut på verandaen kom Amanda og stilte seg helt inntil meg, og vinden brølte nesten.. og jeg så det ene etter det andre fly avsted ute her, en diger tykk overmadrass tok til værs over hustaket! Selvsagt dro den over til naboen, og jeg tenkte at jaha, da må jeg gå å hente den etterpå, men plutselig forandret den retning og datt bare rett ned like ved verandaen vår, noe så merkelig. Tror det var veldig lokalt, så ikke så mye annet, men var litt opptatt av Amanda også, hun liker jo ikke vind.. Det har bedret seg en del, ihvertfall når vi går tur, men dette ble litt spesielt.

I kveld dro vi en snartur til Otta, på apoteket.. 18 mil tur/retur det gitt, men Amanda måtte ha noe smertestillende, så da var det ikke så mye å tenke på. Hun er ikke helt i form, men vet ikke sikkert hva enda. Har såpass til smerter at hun må ha smertestillende.
Vi har ikke apotek i kommunen her, og nabokommunen som har apotek, har ikke åpent på lørdager.. Vi må jo til Otta om vi skal til legevakten også (for mennesker altså 😛 ) 18 mil tur/retur når man er syk.. slik er det å bo på bygda.

Amanda tilbringer en del tid på verandaen i disse tider, koser seg maks med sol, varme og følge med på hva som skjer når hun ikke sover..

IMG_3871 (800x533)

 

Det går da fremover

Selv om det går sakte, veldig sakte.. så går det litt fremover.
Jeg vet ikke om butikken har fått inn igjen det garnet jeg manglet, men fikk nesten et nøste av en som jobber der, som tilfeldigvis hadde det liggende.
Dette er en stund siden, jeg kom så langt at jeg fikk inn alt på en rundpinne (av de «nye»), og de neste omgangene var forferdelige.. men jeg kom meg gjennom de. Kom meg gjennom omgang med tre forskjellige farger på samme omgang også!
Så fikk jeg en betennelse i en skulder, så dro vi nordover, og så videre.. Nå er det på tide å strikke litt igjen, er igjen nesten bare «sjarmøretappen», haha.. Neida, men ser nesten slutten på den på, så får bare håpe den passer når den blir ferdig.

IMG_3874 (800x533)

 

For første gang

.. har jeg klippet plen i år. Ble ikke helt ferdig, men nesten.. Vet ikke om jeg kan si den ble så fin etterpå, men kommer seg vel i løpet av sommeren.
Var så fantastisk flott vær også, så var bare godt å være ute litt.

Amanda bryr seg ikke om Kaos når vi er på tur i det hele tatt, ja særlig! Men hun kan da å oppføres seg litt, imellom, og setter seg med ryggen til Tore og Kaos for å se seg rundt litt.

thumbnail_DSC_0013 (635x453)

Nå går det veldig fort til helg, og den blir rolig hjemme. Har en del å gjøre hjemme, og er godt å være rolig litt også. Helgen etterpå blir nok ikke så rolig, og jeg gleder meg til noe ståk 😀

Utesengen på plass

Med utesengen på plass så erklærer Amanda sommersesongen i Skogheim for åpen 🙂

IMG_3860 (800x616)

 

Du som er så tynn

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om tynne folk en stund, men har ikke kommet så langt enda, det kommer..  Men en jeg kjenner veldig godt skrev en veldig bra status på facebook i helgen om litt av det samme, og jeg spurte om jeg kunne dele det på bloggen, og det var greit.
Statusen er skrevet på dialekt, som jeg sliter litt med å lese, selv om jeg snakker samme dialekt.. så ta deg litt tid 🙂

 

«Fæ høre dæ titt å ofte at nå må du bynde å eta meir, nå må du legge på d så kje buksæin dætt tå d, kjøp d buksesælla så hæng buksa di på.

Æ dæ virkele slek som æ nødvendig å gå rondt å si til folk? For summe så handla dæ um en uskyldig spøk, men for guds skyld dæ går an å tenke se litt um før n offna kjeften sin å si sleke ting, for dæ æ kje sikkert at dein person som dæ bli sagt t tæk dæ som ein spøk. Summe har kroppsproblem å æ kje fornøyd mæ se sjøl, andre kæin ha sjukdomme som gjer dæ vanskele å forandre kroppen, å da æ dæ kje nødvendig at andre ska kåmmå å gni dæ inn. Folk flest som har någre kilo ekstra / skulle haft no kilo ekstra æ nok klar over dæ sjøl. Våre my bedre um folk sett pris på personæin som døm æ, å prøve å motivere å støtte upp istedenfor å rive ne!
Å trur virkele folk at dæ æ eit luksusproblem å vrra tunn? Æ dæ så mye bedre å ha vansker mæ å legge på se i forhold t å prøve å legge tå se någre kilo? E starta ein instagram konto for ei ti sia. Sia e nå har funne ut at e sku bynde å trene litt så vart dæ fort ein såkælla fitness konto, å dæ starta mæ at e sjøl sku bli motivert tå å sjå framgangen min i treninge mæ bildæn e la ut.
E æ fæ høre att en god del både positivt å negativt um dæ, men vist e greie å motivere andre på veigen min samt me sjøl så æ dæ en meget stor bonus for! Vist dæ kje hadde vårre for døm som kjem mæ slibrige å kanskje støtandes kommentare så æ dæ kje sikkert e hadde komme t byndt mæ treninge. Derfor vil e rette en stor takk t eille som meina døm har no døm sku ha sagt um kroppen min!
Men æ meget sikker på at e hadde greid passa pån sjøl å 😉 «

Noe å tenke på 🙂 Jeg tok like gjerne et bilde fra profilen også jeg

13240770_899446726868431_2298223435167786615_n
%d bloggers like this: