Stikkord: Tundradalen

Pinsehelg er langhelg, og da får man tid til mye. Vi hadde «besøk», og vi var på fjelltur.
LB, ungene og Duke kom om fredag 🙂 Og om lørdagen dro vi «fra» de, med lovnad om å komme hjem igjen søndag 😛

Vi hadde bestemt oss for å innover Tundradalen, og leide hytte fra Skjåk Almenning. Det var 2-3 t å gå… Vi brukte 4 timer innover. Men vi hadde en bra pause på Gammelstulen/Gammelsetra, og noen andre små pustepauser. Det er godt som «flatt» innover så er ikke slik at man blir sliten, men når vi nærmet oss hytten var jeg bra sliten i kroppen, og føttene var tunge! Sekken min veide ca 15 kg, så det var nok en medvirkende årsak, var selvsagt bare helt nødvendige ting i den..

Amanda gikk så fint hele veien, så jeg ble så «stolt» over henne 🙂 Hun fikk gå tur i ordets rette forstand, så hun storkoste seg. Er mange bekker å over underveis, et par litt store, så vi var veldig spent på hvordan det skulle gå. Hun er jo vant til å vasse, og går i vann uten problemer, hun er veldig glad i vann, men det blir ikke helt det samme å gå over en stor bekk. Bekkene har små og store steiner om hverandre, runde, spisse, glatte og løse. For ikke å snakke om strømmen i bekken, det er ikke det samme å gå over en bekk som sildrer forsiktig, og en som er stri.
Det begynte veldig bra, Amanda gikk pent over vann og småbekker. Så kom vi til den første store, det gikk egentlig over all forventning, men den var mer dyp og «rolig», så kom vi til den som var litt mer stri.. den var selvsagt mye bredere også!
Men når både jeg og Tore gikk over først, så kom Amanda ruslende også 😀 Flotte jenta! Og da var det liksom gjort, det ble ikke noe problem mer, på hjemturen gikk hun alle bekkene som en drøm.

Amanda er jo litt skeptisk til nye steder til å begynne med, det er vi vant til, og lar henne bare «drive på» i sitt eget tempo, så går det seg til, vanligvis..
Amanda likte ikke hytten, ikke inne og ikke ute. Hun fant ikke ro om ettermiddagen/kvelden, skulle heller ikke spise maten sin. Det ende med at Tore maten henne.. da gikk maten ned.
Vi var slitne alle sammen så tenkte det skulle bli godt med en god natts søvn… haha. Vi la oss vel ved elleve tiden, og da sov vi vel maks 1/2 time sammenhengende. Amanda klarte ikke å roe seg i det hele tatt, tittet rundt seg, og spesielt opp (?) og maste, hele natten gjennom! Tore var ute med henne ved ett tiden, men det hjalp jo ikke. Jeg var ute med henne halv fire om «morgenen», Amanda krøp sammen med halen under magen når vi gikk ut, og ville bare bort fra hytten, «morsomt». Hver gang vi var ute med henne om ettermiddag/kveld/natt så måtte vi nærmest true henne inn igjen. Kan knapt huske hun har vært slik, hun har jo vært med oss på hytte tidligere, og overnattet, og ikke oppført seg slik. Når vi har ligget borte hos andre har hun også sovet, både når vi har sovet og ellers.
Jeg hadde med et teppe hennes (jada, er man bortskjemt så er man bortskjemt, og det veier ikke all verden) jeg har alltid med noe kjent hun kan ligge på, noe som ikke hjalp i det hele tatt denne gangen ihvertfall. Teppet lå ved sengen jeg lå i, og hun lå nærme oss begge to.
Halv seks om morgenen ga vi opp og sto opp, vi tok oss god tid med alt, men tror nesten Amanda sukket av lettelse når vi dro. Jeg forstår ikke hva det var, har ikke opplevd Amanda på den måten. Når vi gikk hjemover igjen så var hun sitt vanlige jeg, glad og leken, merkelig!

Vi var jo litt slitne etter natten, men det gikk helt greit til vi kom nesten halvveis, da merket nok Amanda at hun var sliten og hadde litt vondt. Det resulterte i at hun la seg.. gang på gang, både i lyngen, gress, vann og gjørme (noen benytter enhver anledning til spabehandling..) Løsningen ble at jeg gikk først, da kom Amanda etter 😛
Men jeg synes ikke det var rart at hun ble sliten og la seg ned, terrenget var greit å gå i, men det er jo ikke noen vei, til dels ulendt terreng, en del stein osv osv, så jeg er faktisk imponert over henne disse to dagene hun gikk. Vi hadde noen pauser underveis, men måtte passe på at de ikke ble for lange, skummelt om hun skulle stivne skikkelig, ikke så enkelt å bære henne hjem..

Vi så to reinflokker på tur hjem, de var på samme høyde som oss, så tok de til topps. Siste flokken var det Amanda som oppdaget først, hun stoppet helt og sto helt stiv og stirret.
Var helt ferske spor etter hjort også, og noen lemen her og der. Kyr og sauer er det litt tidlig til enda.

Da er det tid for bilder, men er mer tekst med bildene , og etter bildene kommer historien om den som ikke snudde det andre kinnet til..

 

Når jeg så dette bildet så tenkte jeg plutselig over hvor lettvint Amanda er å ha med over slike bruer, de som er bitte små også, kanskje fordi hun har gått de siden hun var liten. Her er ihvertfall den nye bruen over Tundra

 

Her er «veien» (en av de) til Skåpet..

 

Amanda starter tidlig med spabehandling

 

Tørker sko..

 

Kjøleskapet vårt, to meter fra hytta

 

Amanda på teppet sitt i hytta

Motet sviktet litt.. men om jeg måtte så hadde jeg nok gått over, den gynget litt.

 

En pust i bakken halveis hjem igjen

 

Her legger Amanda seg første gangen

 

Her trodde jeg nesten vi måtte bære henne resten av veien

 

Klart man må sitte på fanget når man er sliten og skal ha en liten energibit å spise

 

Godt å avkjøle seg litt..

 

Spabehandling har man alltid tid til

 

En liten hvil igjen

 

Da er vi nesten ved utgangspunktet igjen

 

Her ser man såvidt til bilen vår, oppe på bildet

 

Alt i alt hadde vi en kjempeflott tur (bortsett fra natten), det ble litt for varmt den dagen vi gikk hjem, men hadde heldigvis begynt å gå tidlig, og vi brukte «bare» 3,5 timer hjem igjen.

Var godt å komme hjem til barn og barnebarn også 🙂

 

Vi har vært så heldige med været hele pinsen, når vi kom hjem også. Amanda hvilte ut litt ute, så gikk hun inn å la seg.
Dagen etter var hun merkbart «stiv» i kroppen, ikke så rart.
Men hun var ikke verre enn at hun skulle hilse på Duke, og hun hilser jo med å klaske labben i sofaen/Duke, med det resultat at han freste litt.. og klasket tilbake.. Jeg tror han fikk inn en «fulltreffer» for Amanda ble meget forbauset, sto rolig litt og vurderte situasjonen, før hun trakk seg tilbake (smarte hunden). Etterpå så lot hun bare som det ikke var noen katt der… 😛
Duke har tydeligvis ikke lært å vende det andre kinnet til, her slår man tilbake! Jeg synes nå det var veldig greit jeg da, egentlig på tide han «manner» seg opp litt og sier fra.