Ny hund

Jeg trodde at når Amanda en gang døde så kom jeg til å skaffe meg ny hund igjen med det samme. Når Amanda døde så klarte jeg ikke engang tanken på å få min egen hund igjen, så jeg satte det litt på vent.

Jeg har tenkt mye på hund, og sett på hunder «på nett». Men jeg kjenner at det blir bare feil, det jeg egentlig vil ha er en ny Amanda, og det er ikke det jeg vil ha, om det gir noen mening. Jeg vil ikke ha en erstatning, en som jeg sammenligner med Amanda. Så jeg har gått litt bort fra rasen boerboel, jeg skrev litt.. Tiden vil vise hva som skjer, jeg har lært meg at det kan være litt feil å si «aldri».

Jeg har andre raser jeg har sett litt på, fra tiden før Amanda også.. Jeg har to (tre) raser jeg seriøst vurderer. Men jeg har ikke noen hast, selv om jeg i fjor trodde jeg kom til å ha en ny hund lenge før denne tiden her. Jeg så for meg våren som en riktig tid for ny hund, eller kanskje til nød sommeren. Nå var det jo en del annet som skjedde i vår, og noen ny hund ble satt litt lenger på vent.

En av grunnene til at det ikke er så hastverk med å få ny hund er selvsagt Jen.
Jen er en veldig myk og fin hund, med et glimt i øyet 😉 Samtidig har hun veldig egne meninger som hun er fast bestemt på er riktige.
Tror ikke vi har hatt noen hund som er så myk og mild på den måten Jen er, så det er en ny erfaring.
Jeg visste jo at jeg kom til å bli glad i Jen, som jeg har vært i alle andre hunder vi har hatt. Men jeg visste ikke at hun kom til å bety så mye som hun gjør, det ble litt spesielt.
Samtidig savner jeg litt «mer» hund, noen ganger.
Jeg synes Jen er veldig liten, selv om hun sannsynligvis er en medium (?) stor hund. Men det er jo litt lettvint med en hund som ikke er større også.

Jeg har jo ikke vært så veldig interessert i sportrening osv tidligere, og i utgangspunktet skulle ikke jeg drive med så mye av dette med Jen heller.. Jeg skulle bare tusle de vanlige turene, kose og ha det morsomt, mens jeg ventet på at «min egen» hund dukket opp.. Så skulle Tore ta seg av alt dette med spor osv, joda..
Fra de første blodsporene på stuegulvet så kjente jeg på spenningen, treningen fortsatte og jeg kjente at dette var moro!
Det var ikke i mine tanker at jeg skulle gå noen prøve med Jen noen gang når vi startet dette. Men den dagen jeg gikk blodsporprøven med henne, WOW! Og den dagen vi var godkjent som ettersøksekvipasje, DEN følelsen var ubeskrivelig, jeg var så stolt av Jen!

Vi har vært på utstilling, og det blir garantert mer utstilling etterhvert, men jeg tror ikke noe kan slå den følelsen av de sporprøvene. Å se iveren og gleden når hunden jobber i sporet og finner «dyret», er bare fantastisk.
Selvsagt er det morsomt å vinne på en hundeutstilling, og jeg håper selvsagt Jen skal gjøre det best mulig der (også 😉 ) Men det blir likevel på en litt annen måte, så får vi se da, hva neste års utstilling bringer med seg 🙂

Tidlig krøkes 😀 

Oppsummeringen er at jeg ikke er  kommet lenger i valg av hund, ikke engang rase, enn jeg var for et år siden.
Det har vært et hektisk år på mange måter, sorger og gleder, og mye å gjøre og tenke på. Jeg er veldig glad vi har hatt Jen denne tiden, det hjelper veldig på å ha en hund selv om man står midt oppi mye annet.
Og må jo ikke glemme Kaos, han er nok også en en liten grunn til at det ikke har vært så veldig til hast med noen ny hund. Han er ikke vår hund, men altså.. bittelitt av han er nå vår hund uansett 😉

Det kommer en ny vår..