Boerboel som kosehund

Jeg kan anbefale Boerboel som kosehund, Amanda er og blir en stor koseklump. Det kan bli litt for mye av det gode noen ganger, men det er ikke den dårligste egenskapen hos en hund.
Amanda har veldig mye vokterinstinkt i seg, det er kanskje ikke så rart siden hun er en Boerboel, men er da ekstra godt å se at hun også er utrolig kosete og god av seg. Tror vi bruker 1/2 – 1 time hver morgen før vi står opp til klapp, kos og prat. Nå er det vel stort sett jeg som står for pratingen…men kommer veldig mye lyder av henne. Sengen er så nære vår seng at det er bare å strekke ut hånden til henne. Så da får jeg en skikkelig vaskeomgang av hender, og litt manikyr også. Hun biter i neglene mine og tar oppgaven seriøst, nesten ikke til å tro hvor forsiktig og omtenksom hun er.

PH kom hjem en tur i går, og Amanda ble overlykkelig, endelig noen å leke med…Der begynte litt forsiktig som vanlig, men utviklet seg etterhvert, Amanda er ikke noen lettvekter…

 

Disse bildene viser kanskje ikke så mye kosehund…men det må til litt av hvert, så jeg er glad jeg har barn som tar seg av slåssingen 😛
Amanda kan bli veldig brutal av seg i leken, så er greit at barna er voksne. Og er enda mer viktig å roe ned etterpå, og ha en kosestund

Som dere ser, Amanda kan å kose seg, hun nyter det.

 

Her er senere på kvelden

 

Og da må jeg bare ta med et par andre bilder også, først et nytt ett

 

 

Og så ett som er litt «eldre»

 

Amanda har vokst litt på disse mnd 🙂 Nå er det ikke så lenge til hun er 1 år, sånn i slutten av november en gang.

Og må si hun har en positiv fremgang i utviklingen. Jeg og hun har fremdeles en og annen «kamp», men jeg gir meg ikke, ikke hun heller… Så er ofte det blir uavgjort… Neida, er hun som må gi seg på ett eller annet vis, det hender det tar litt TID, men jeg nekter å gi meg for henne. Jeg tør rett og slett ikke, for konsekvensene senere kan bli store. Hun er fremdeles såpass sta og egenrådig, at det er ikke mye som skal til før hun tror hun er «sjefen». Den staheten er kommet for å bli er jeg «redd», så da er det viktig å ha det i bakhodet. Nå er det jo selvsagt litt av hvert annet som spiller inn også, hun er en unghund, og den perioden kan være minst like vanskelig , om ikke verre en valpetiden.
Jeg er igrunn veldig spent på hva jeg skriver om Amanda om 1 års tid, når hun nærmer seg voksenalder. Og ikke minst, tiden fram til da.