Vi (og spesielt jeg) var jo mildt sagt nybegynnere med sportrening og hund da Jen kom. Men man prøver å tilegne seg kunnskap der man kan, og så prøver man seg litt fram.
Å gå spor med Jen var (og er) fantastisk morsomt 😀 Men vi er jo to hjemme her, og jeg måtte jo legge noen spor også. Kan si det har vært både blod og tårer.. Vel, ok da, blod og nesten tårer 😉
Dette var etter vi hadde kommet «skikkelig» i gang, og jeg trasket opp i skogen med blodflasken, tørkepapir og foten.. Jeg fant en flott plass, og begynte. La ut blod med passende avstand, og etter en god stund oppdaget jeg at jeg hadde gått meg fast. Jeg hadde plutselig ikke noe sted å gå. Terrenget hadde endret seg litt siden jeg var på stedet sist (som var noen uker..) så det gikk ikke an å komme videre.
Jeg så på blodflasken, og så at jeg hadde nok til å legge et nytt spor. Så da var det bare å komme seg til et nytt sted, og starte på nytt. Jeg  gikk i gang med friskt mot, og nå gikk det så mye bedre, en stund… Blodet begynte å ta slutt, og jeg så et sted som passet bra som sporslutt. Jeg gikk fram til stedet, og skulle ta fram foten.. Der var ingen fot! Jeg hadde bare lagt den ned i baklommen på buksen, for å ha den lett tilgjengelig, og den hadde da selvsagt gått sin egen vei. Jeg prøvde å se meg tilbake, og rundt meg, for å se om den kunne ha falt ut i nærheten, men så lettvint skulle det ikke være nei. Så da sto jeg der, blodflekkete, tom for blod på flasken og ingen fot. Man kan jo ikke gå tilbake, eller begynne å surre rundt alle andre steder heller, så det ble ikke noe treningspor om kvelden. Humøret var ikke akkurat på topp når jeg gikk hjem, men slik skjer jo (ihvertfall med meg), så var bare å komme seg videre til neste gang.

Ett av de siste sporene jeg skulle legge til Jen før vi skulle melde henne opp til første prøven ble det litt rot med også.. Rart det der altså 🙄
Vi kjørte et godt stykke fra her (syntes det var greit å variere hvor vi la spor, bunnen, terrenger og alt annet..) Tore og Jen skulle gå en tur, og jeg gikk selvsagt en annen retning. Passet på å gå nokså «langt» bortover en skogsvei, før jeg gikk av veien og ned i skogen. Fant et fint sted å starte, og la i vei (foten lå godt i sekken, ikke hengende ut av baklommen, man har da litt vett..) Jeg hengte tørkepapir i trærne her og der (tidlig pynting) og var veldig påpasselig med blodet. Så kom jeg plutselig til en bekk, og den var stor. Jaja, da var det å prøve å finne et egnet sted å gå over. Det gikk jo greit, og jeg fortsatte. Denne gangen gikk jeg meg fast i et område med mye tett kjørr, med elv og bekk rundt. Jeg prøvde å finne smutthull, for å komme videre, men det lot seg ikke gjøre. Og etter litt hadde jeg trakket så mye rundt at det var bare å gi seg.
Jeg har jo mye blod med på sporlegging, så det var å finne seg et nytt sted, selvsagt langt nok fra der jeg rotet første gangen. Da gikk det så mye bedre, selv om det sporet ikke var av de enkleste.
Da jeg var ferdig så kom jeg på at jeg hadde jo glemt å merke av på veien, hvor man skulle gå ned i skogen.. På slike skogsveier er det ikke så mange kjennemerker, og jeg er håpløs til å legge merke til de som er. Skal jeg forklare til andre, er det enda verre. «Det står et tre, like bortenfor en grønn slette, etter den svingen til høyre» Det er mange tre, sletter og svinger i og ved en skogsvei!
Jeg fortsatte selvsagt lenger i skogen, så jeg ikke skulle ødelegge sporet selv. Og så kom jeg meg opp på skogsveien igjen. Da var det å prøve å finne et tre som var merket med tørkepapir..
For å gjøre en lang historie kortere, Jen og Tore gikk sporet dagen etter, og de fant foten!

En annen gang jeg hadde lagt spor, så var jeg med å gikk, merkingen var heller dårlig fant jeg ut. Jeg kjenner meg ikke igjen i skogen, vi fant ikke noe mer papir, og vi syntes Jen «rotet». Så vi avbrøt, og begynte på nytt. Jen gikk samme vei som første gang, nå lot vi henne gå, og plutselig dukket det opp noe papir på et tre.. Var vel da jeg virkelig så at man bør stole på hunden. Jen fullførte det sporet også, foten lå til og med på plass 😉
Vi har jo lagt spor, og foten har forsvunnet også. Og vi plukker selvsagt med oss papiret vi henger opp i trærne, så ikke noen tror det henger papir i halvparten av trærne i Skjåk 😛

Jeg har gjort veldig mye feil underveis, og lært mye om sporlegging.  Noen av sporene jeg har lagt har også blitt så vanskelige at jeg har tvilt på om Jen kom til å fullføre. Har ved et par anledninger etter  sporlegging sagt til Tore at de kanskje ikke bør gå sporet jeg har lagt. Nå har de jo gått sporene likevel, og heldigvis har Jen fullført også.
Tore har lagt de fleste sporene, og har nok lagt mer skikkelige spor enn hva jeg har rotet med. Men jeg tror Jen har lært litt av alt, og det skal jo ikke være for enkelt heller 😉

Dette var jo bare litt av det vi drev med, vi begynte jo med blod på stuegulvet.. Og etterhvert som våren kom så ble det mange spor. Vi hadde korte veldig enkle spor til å begynne med, med mye blod. Det er skrevet en del om hvordan man skal være ved sporslutt, og det var ikke vanskelig å være glad og superentusiastisk  😀
Hadde det heller ikke travelt med å komme videre. For oss var det viktig at Jen klarte og var trygg før vi gikk videre til «neste steg».
Det hjalp jo veldig på at Jen var veldig interessert, og storkoste seg når vi gikk. Tror vi gikk i gjennomsnitt to spor i uken i lange perioder. Dette var noe vi likte (og liker) å drive med, så vi prioriterte Jen og spor foran en del annet, noe vi også hadde bestemt oss for før Jen kom 🙂