Kategori: Hverdagsblogg

Noen ganger kan det virkelig være positivt med dårlig hukommelse, så jeg får «overraskelses» pakke i posten. Jeg husket det jo da jeg åpnet pakken og så hva det var. Kan skylde på lang leveringstid også, ikke alt som kommer like fort av det man bestiller på nett..

Jeg savner så veldig noe varmere vær, ser ikke ut til at det skal bli så annet vær i nærmeste framtid heller. Men det er egentlig veldig fint turvær, tror Amanda trives i slik vær også.

I dag blåste og regnet det når jeg syklet hjem igjen, da var jeg glad for at det for en gangs skyld ikke var motvind.

Amanda forbauser veldig, hun varsler jo om det kommer noen, om hun kjenner de så varsler hun uansett.
Hun vet til og med hva ungene heter.. om vi sier navnet på en av ungene i en setning hjemme her og Amanda er rundt oss, så bjeffer hun i, og løper ut i gangen for å hilse på.. Jeg ble en smule forundret til å begynne med, til jeg tenkte etter hva som hadde blitt sagt.
Hun er veldig glad og klarer ikke engang stå i ro når de hun kjenner kommer, men jeg må innrømme at hun ikke nødvendigvis høres så glad ut for de som ikke kjenner henne.

Nå tror jeg at jeg skal ut å lufte henne, før jeg legger meg. En ting som er positivt denne årstiden uansett temperatur, det er lyst ute!

..fører et sted, men noen av de er litt mer spennende enn andre.
Jeg og Amanda har gått tur i dag, hadde planene klare om hvor vi skulle gå. Vi startet å gå oppover, og når vi kom langt nok opp så gikk vi «sørover». Jeg var litt usikker på om vi gikk riktig, og enda mer usikker ble jeg når vi kom til en vei.. den veien skulle vi egentlig gå på tilbaketuren, tenkte jeg. Men jeg er ikke så nøye på det så vi gikk veien litt andre kanten, og så gikk vi oppover igjen litt, da kom vi til en nye vei.. og jeg ble en smule forundret, men konkluderte med at dette kanskje var veien vi skulle gå tilbake.
Veien så fin ut, så da fortsatt vi bare «sørover», men etterhvert som vi gikk så fikk jeg en ubehagelig følelse, ikke slik at jeg var redd for å møte på elg (selv om jeg hadde det i tankene også), jeg så et kryss litt lenger framme og fant ut vi skulle gå dit, og snu der. I mellomtiden plukket jeg opp en slik en

Man vet jo aldri..
Når vi kom fram til krysset var det så ubehagelig at jeg hadde ikke gått lenger uansett, så da snudde vi. Vil si jeg snudde, Amanda var ikke interessert i å snu. Hun hadde vært så fin å lett å gå med hele veien, og så plutselig sto hun bare der. Jeg måtte dra i båndet for at hun skulle snu seg, og da sto hun fremdeles bare der

Når jeg dro mer i båndet så bet hun til i båndet, det er noe hun egentlig ikke gjør.. jeg dro til meg båndet og snakket til henne, så da tuslet vi riktig kant. Men, hun skulle ikke gi seg så lett.. hun gikk bare å skulle «stoppe»meg, gikk foran meg og stilte seg opp, og kom mellom føttene mine fra bak. Jeg bare gikk.. etterhvert så gikk hun også som vanlig, og den ubehagelige følelsen jeg hadde forsvant mens vi gikk.

Jeg funderte jo fremdeles på hvor vi gikk (det er ikke kjedelig på tur) og fant ut at vi skulle gå forbi der vi kom opp på veien, og videre «nordover», som sagt så gjort. Vi ruslet videre og så kjente jeg meg igjen, var jo på riktig vei, og veien forsvant. Det gikk et råk videre, og vi fortsatte der, gikk til vi kom til en sti oppover, og krysset stien også. Fortsatte på et råk, men da gikk vi nok feil et sted, for oppdaget at vi var på et sted vi ikke skulle være, hadde kommet for langt ned. Men siden nesten ikke noe av turen hadde gått som planlagt så var det bare å fortsette. Tenkte vi skulle gå ned til høyspentledningene og videre nordover der, så vi fortsatte bare på vår ferd.
Med det samme vi kom ned til linen så knaket det som bare det like bortenfor oss, jeg hadde da tenkt tanken at det var godt vi kom oss så lang ned, ikke vet jeg hvorfor, men innbiller meg jo at elgen bare er lenger oppe.. enda jeg gang på gang har møtt på elg i dette området.
Elgen var en stor flott okse, og jeg pustet lettet ut.. han hadde det ikke travelt men luntet oppover på skrå bort fra oss. Men så knaket det litt til, og det var ingen okse, ihvertfall ikke stor. Jeg så ærlig talt ikke så godt etter, for da gikk vi videre nedover, ser ingen grunn til å utfordre skjebnen, eller elgen..
Når elgene hadde forsvunnet så tittet jeg ned på stokken jeg gikk med, og tenkte «særlig», og kastet den fra meg, den hadde nok hjulpet mye.

Så istedenfor et par timer, ble det bare halvannen time, men er jo greit det også.
Vi så forresten andre dyr på turen også, nøtteliten og nøttestor.

Noe feil med kamera på mobilen min, og hadde ikke tenkt å ta bilder heller, men ble noen få, her etter den ubehagelige følelsen hadde dratt sin vei

..er nesten like langt, mener Amanda som leter etter ene leken sin

Hun fant leken etterhvert, ikke så enkelt når man må snuse samtidig som man løper 🙂

I dag er det fint vær tror jeg.. var -4 i morges når vi dro på jobb, men nå i ettermiddag har det vært litt greit å være ute litt.

Gikk bra med Kaos i dag, de fjernet stingene, og det hadde begynt å gro fra innsiden, så da er det bare å ta tiden til hjelp. Lurer på om han kommer til å savne kragen når den tiden kommer at han ikke trenger den lenger. Utrolig hvor tilpasningsdyktige hunder kan være, Amanda brukte også skjerm helt greit, merkelig nok..