Kategori: Amanda

Amanda har faktisk sluttet med valpebitingen, det er en stund siden også. Tenkte jeg skulle skrive noen ord om det siden jeg ser at mange søker på det på bloggen.

Har nok skrevet ett og annet ord om det tidligere også….

Amanda var veldig ivrig med valpebitingen sin, selv om jeg visste at det var naturlig og ville gå over så var det noen ganger jeg lurte på om det kom til å gjøre det. Hun ga seg ikke samme hva vi gjorde, føltes det som. Og hun var vel bortimot 6-7 mnd før hun ga seg med den typiske valpebitingen.
At valp som biter er normalt er noe de fleste vet, men det er veldig stor forskjell på hvor intense valpene er.
Det kan være mange grunner til hvorfor valpen biter, den klør i tennene (det er vel den vanligste oppfatningen), den leker seg, kjeder seg, den får oppmerksomhet, utforsker, smaker osv.

Vi prøvde flere ting, men ikke på en gang.
Å hyle hjalp vel bare noen få ganger, hun ble bare mer ivrig av det. Det har jeg også prøvd å forklare andre, men noen holder veldig på at joda, hyling hjelper uansett. Skulle vi hørt på det hadde vi hatt store åpne sår på hele leggen, og vært stemmeløse veldig fort, hadde nok vært noen cm kortere også.
Om vi hylte så ble Amanda bare mer og mer ivrig, og bet faktisk hardere og hardere også. Det var helt forferdelig. Å ha noe annet for hånden og la henne bite i, det var ikke interessant nok, samme hva. Vi må ha noen veldig spesielle føtter her…
Å stenge henne fra, eller binde henne fast hver hang hun bet så jeg ikke som noen løsning,    det passet seg heller ikke så bra å gjøre det. Om hun bet seg fast i føttene når vi var ute, skulle vi da liksom løpe inn, og stenge henne inn i et rom? Og har en mistanke om at det rett og slett ikke kom til å fungere noe særlig bra, og om man ikke har troen på en ting selv, er det ikke alltid så lurt å prøve.

Jeg syntes det var veldig greit å lese om andre som slet med det samme «problem», at det ikke var Amanda (eller vi) som var ekstreme.
Husker spesielt en innlegg i bladet Vi med hund, der sto det en reportasje, og et sitat var uthevet:

» Første sjokket var valpe tennene. Jeg var flere ganger innom tanken på at han måtte leveres tilbake. Vi hadde store sår hele familien, og sønnen vår på 10 år kunne ikka ha med kamerater hjem fordi Max bet så hardt»

Dette er en Cairn terrier, altså ingen stor og «skummel» hund, bare for å få med at alle raser kan være nokså intense av seg.

Amanda sluttet ikke etter tannfelling, vet det sies og skrives en del om at når valpen har felt tenner, da blir alt bra. Vel, Amanda drev på litt lenger… Lurer på om BB er «trege» av seg i utviklingen noen ganger. Nei, vet jo at det er mange flere som opplever det samme.

Et annet råd er å overse / ignorere valpen som biter, for da er det ikke morsomt, og valpen gir seg. Haha… Skulle vi fulgt den hadde vi ikke hatt att føtter, Amanda brydde seg niks om at vi sto rolige, så en annen vei, eller snudde ryggen til. Hun bet bare mer og mer, og hardere og hardere.

Det som fungerte her (vet ikke om det er så «riktig», men jeg er ikke alltid så opptatt av det, fungerer det for oss, så er det riktig for oss, og er sjelden det er noe fasit som fungerer på alle hunder)
Vi begynte å avlede, flytte fokus til noe annet. Det vi brukte mest var å kaste godbiter (som faktisk kun var tørrfôr noen ganger) bortover gulvet inne, eller plen ute, Det kunne også være et leke vi kastet bortover. Poenget var at Amanda fikk noe annet å tenke på, og da var det glemt at hun skulle til å bite.

Hun har igjen noe tullfikter med båndet noen ganger, enda! Plutselig skal hun bare tulle og bite i båndet. Her fungerer det samme, flytte fokus over på noe annet, og hun gir seg med det samme, om jeg gjør det tidsnok. Har jo skrevet tidligere om hvor sta hun er, og legger seg ned osv, blir på samme måte som det andre, få henne ut av den settingen, og  fokusere på noe annet, og det fortest mulig.

Nå skal det nevnes at jeg begynte å skrive på dette innlegget for en tid siden, men så har det blitt liggende som kladd. Og vi hadde en «episode» i går kveld der jeg kom på dette innlegget…
Var ute å luftet Amanda, og tenkte det hadde gått så bra så lenge, og at det hadde vært noen veldig rolige dager her (det er det dummeste en kan tenke….) Så begynte Amanda å tulle med båndet, hoppe opp å bite i det, surre det rundt føttene sine osv, og ingen respons på hva jeg sa og gjorde, det var bare å tulle videre. Resultatet av det hele var at jeg ble så drittlei hele hunden at jeg la meg oppå henne, hun ga seg ikke da heller, til å begynne med, for vi hadde det da så morsomt! Noen av oss hadde det kanskje morsomt, jeg var ikke noen. Jeg holdt henne fast til hun roet seg, så ruslet vi noen runder rundt i hagen, huset osv for å roe ned det hele og få en litt «bra» avslutning begge to.
Jeg er nok nokså sikker på at det ikke var så «riktig» måte å gjøre det på, men det fungerte. Noen ganger kan det være veldig vanskelig å vite hva som er riktig eller ikke, og det er heller ikke alltid så lett å gi gode råd om man ikke kjenner hunden. En ting som fungerer veldig bra på en eller mange hunder, trenger slett ikke å fungere på en annen eller flere andre hunder, ikke engang om det er samme rase. Jeg prøver å plukke opp tips og råd fra «alle» steder, og bruke det jeg føler passer meg og min hund.

Det heter seg forresten at det er helt naturlig at valpen biter, og at man bør bli bekymret om den ikke gjør det 😀