Mange i hundeverdenen har nok fått med seg en diskusjon eller to om hundeoppdragelse siste tiden.
Jeg kom over blogginnlegget gjennom en gruppe på fb, og reagerte «litt» på innleggene hun skrev.
Å legge en hund fysisk på ryggen fordi man som hundens leder er sjef og bestemmer over hunden er for noen en grei måte å vise det på. Og mange som gjør dette viser til at det er slik hundene gjør seg imellom, så da er det den rette måten å gjøre det på.
I hundeflokken skjer det frivillig, må du legge hunden fysisk i bakken for at den skal underkaste seg, da har du allerede feilet, men hva gjør vel det om du føler deg som en skikkelig tøff leder.
Må du legge hunden i bakken mer enn en gang så sier det kanskje litt om at du har bommet et sted, noen driver med disse «kampene» rett som det er, noen blir oppgitt over at hunden stadig skal klatre i stigen.. og noen skryter over hvor ofte de må «ta» hunden for å få den ned igjen fra stigen.
Et par sitat fra bloggen til Tonje Blomseth:
«…Det er først et nei, og dermed en advarsel på andre forsøk, og tredje gang så smeller det! Det er effektivt og jeg orker ikke å begynne å lese meg opp på noe jævla hundepsykologi heller. Dette er halvt en ulv til sinns og jeg behandler han deretter. Han skal være underettet meg til alle tider med respekt, og det krever at en står på sitt.»
Nei hvorfor i all verden skal man lese og lære om denne jævla hundepsykologien?
Her ser det nesten ut som hun lærer hunden at det er ok å feile to ganger, for konsekvensen skjer ikke før tredje gang.. litt merkelig
Når bloggeren får spørsmål om dette med å dytte snuten til hunden ned i sitt eget tiss fordi han har markert inne så svarer hun
«…Det er selvsagt ikke noen spøk. Det funker som bare det – en samisk metode på hundeoppdragelse. Det er helt ufarlig og lærer hunden og ikke markere innendørs.»
Jepp, da vet vi hvordan samer oppdrar hundene sine, kan tenke meg at mange samer er veldig glade for akkurat dette.
Må bare tilføye at det var en del andre enn samer som også trodde på denne måten å oppdra hunden på, for slik ca 30-40 år siden.. Og pokker heller, pga slike folk som denne bloggeren så tror fremdeles noen at det er en ok måte å gjøre det på!
Altså, verden går fremover, og alt med den. Ting som var ok og «alle» trodde var riktig for 40 år siden, har kanskje vist seg at det ikke var så riktig, både når det gjelder hundeoppdragelse og annet.
Det går an å ta til seg ny lærdom, følge litt med på hva som skjer både med forskning og utvikling rundt omkring, og være åpen for nye måter å gjøre ting på. «Hun om hund» har skrevet et innlegg jeg synes har en mye for seg, hundeoppdragelse er vitenskap
Jeg er av den mening at man skal behandle hunder med respekt, det går fint an å innse at man har gjort feil, og at det kanskje finnes andre og bedre måter å oppdra en hund på.
Det snakkes og skrives så mye om positiv hundeoppdragelse, om «pølsetanter» og klikkertrening. Og joda, jeg forstår at en del har det litt morsomt med dette (de fleste har vel sett bildet av en hund som biter seg fast i leggen til en person, og en annen står med klikker og venter på at hunden skal slippe), men samtidig så tror jeg at en del av det har mye for seg.
Jeg har «tatt i» Amanda flere ganger, altså vært fysisk mot henne, det blir vel nesten som å banne i kirken, etter hva jeg har skrevet tidligere i innlegget her.. Men, å «ta i» en hund betyr ikke nødvendigvis å tvinge den i bakken for at den skal underkaste seg.. jeg har holdt Amanda fysisk fast for å hindre henne i å gjøre noe dumt, jeg har nærmest «kastet» meg over henne for å få tak i henne for å roe henne ned, for å ikke snakke om da hun tok lammesteken i fjor påske, men jeg synes ikke det blir det samme, selvsagt..
Må man holde hunden fysisk fast for å forhindre den i å løpe rett inn i veien etter en bil, løpe etter et dyr i skogen og andre situasjoner, ja så gjør man det, det er for meg ikke det samme som å være fysisk i oppdragelsen og det med å gå inn i oppdragelse av en hund med det som mål å være fysisk!
Og en annen ting, de som driver å legger hunden fysisk i bakken for å vise sin styrke og bruker en voldelig oppdragelse, det burde da være nok med en gang? For hunden bør da ha lært hvem som er sjef?
Vil man virkelig ha en hund som har respekt for seg pga den er redd for juling eller redd eieren?
Nå har jo jeg selv en hund som ikke er av de enkleste og som har en del utfordringer, så slik sett har jeg vel tapt kampen.. Men, en ting er sikkert, Amanda er ikke en hund man tukter for å bli sjef over. Hun er den staeste og mest «vanskelige» hunden jeg har vært borti, likevel så vet hun at vi bestemmer, og hun hører stort sett etter.. Jeg drar faktisk Amanda fysisk med meg om vi går tur og det er noe jeg vil fjerne henne fra, som f.eks møte med folk med hunder osv, jeg burde kanskje ha dengt henne isteden..
Jeg synes dette med å klatre på rangstigen og alt som hører med er reinspikka tull! Hundene er ikke slik at de tenker, planlegger og vil ta over hus og hjem.
Jeg er for at man skal være tydelig, bestemt og klar med hunder (nei, ikke dermed sagt at jeg klarer det selv hele tiden)
Hunder er forskjellige og noen raser er kanskje kjent for å være litt mer vanskelige enn andre, men også innenfor samme rase finner man store forskjeller.
Dette ble (som ofte før) et litt rotete innlegg, men håper jeg har fått frem litt av hva jeg mener (jeg har forøvrig skrevet om å dytte hundens snute i sitt eget tiss før, og litt generelt om lignende ting ang fysisk oppdragelse)
Det er ikke uten grunn at vi har fått en Lov om dyrevelferd
(men jeg hadde et solid tak i kobbelet 😛 )
Boerboelheidi 