Gikk på en smell

Det er ikke alltid så enkelt å se eller forstå på forhånd når man nærmer seg en grense for når det er på tide å stoppe opp litt. I ettertid er det kanskje lettere å se det, men da er det uansett for sent. Forhåpentligvis har jeg lært ikke bare litt denne gangen her.


Jeg har skrevet om migrenen og forskjellige medisiner i flere innlegg. Både forebyggende og anfallsmedisiner. Jeg bruker fremdeles aimovig, og de samme triptanene som jeg har gjort i mange år, naramig. Triptaner er anfallsmedisin som man skal bruke maks 8-10 ganger i måneden. Bruker man mer enn det så kan man lett få MOH
Det har gått litt opp og ned med migrenen hos meg, noe som er helt naturlig. For noen måneder siden begynte jeg å få flere migreneanfall igjen (flere enn gjennomsnittet før), og det er ikke alltid det passer å få migreneanfall..
For å gjøre historien kort, jeg skjønte at dette ikke gikk så bra og bestilte time hos legen. Heldigvis var fastlegen min begynt igjen etter permisjon.
Det ble noen uker sykmelding, først 100 %, og så 50 %. Disse ukene har vært litt opp og ned, men etter de første par ukene så følte jeg at det gikk rett vei. Fikk telefontime med nevrologen veldig raskt også, og har oppfølgingstime der i desember.

Jeg merker at det er så godt å ha en skikkelig god fastlege, som bryr seg om pasienten. Jeg kommer fortsatt til å ha migrene, og jeg kommer fortsatt til å måtte bruke medisiner. Men bare det å få beskjed om «hva og hvordan» er gull verdt. Migrene er så mye mer enn de hodesmertene, og jeg sliter litt med at det virker så inn på livet og hva jeg gjør/vil gjøre. De samtalene med legen nå har virkelig fått meg til å tenke på en del i forhold til migrenen. Klarer jeg å følge mye av det vi har snakket om så tror jeg det blir litt lettere å leve med migrenen.

Og så er det jo veldig greit å ha en hund som bryr seg veldig mye også da, vet ikke om hun egentlig gjør det 😄 men hun er veldig koselig å ha rundt seg om man er dårlig 🥰



Migrene og medisin 2

Var hos legen tirsdag pga oppfølging ang migrene og medisiner, vil si, ikke medisiner.
Jeg skrev jo at jeg egentlig syntes det hadde gått litt bedre enn hva jeg fryktet, i forrige innlegg. Og legen var også optimistisk og syntes det hadde gått bra.
Jeg spurte om det kanskje ikke var medisinen som hadde gjort at det var så mange anfall, men legen mente at det var det nok. Egentlig tror jeg det jeg også (selv om jeg ikke liker det), og på en måte er det jo bra.. for da er sjansene større for at det skal bli mye bedre nå etterpå.
Det er veldig greit at både nevrologen, og legen min her er så positive, og forklarer bra.
Det viser seg at jeg skal gå uten triptaner i 2 mnd! Det er 8 uker det! Enten har jeg fortrengt akkurat det, oversett det, eller jeg vet ikke. Men jeg er nesten glad jeg ikke visste det før de første 2 ukene. Da hadde det kanskje virket litt mer uoverkommelig. Jeg trodde jo (av uvisse grunner) at jeg kunne begynne igjen på triptaner etter 1 mnd. Så da hadde jeg igjen bare to uker nå.
For å gjøre en lang historie kort, så er jeg nå sykmeldt til ferien min starter, og når ferien er ferdig har det gått 8 uker.
Det skal bli noen spennende uker nå, for å ikke snakke om tiden etter de 8 ukene, den blir enda mer spennende.

Hodet var ikke helt greit den dagen, men ikke så mye å gjøre med det. Hadde bestemt meg for å ta med Jen å gå, var kjempefint turvær, lett skyet og småregn.

20190625_122515 (2) (452x800)

 

Vi hadde en fin tur til Bismo, jeg leverte Jen hos Tore før jeg hadde legetimen. Kjente at migrenen lå og murret, var på vippen mellom grønt og gult (appen jeg bruker har farger på hvordan migreneanfallene er. Grønt er mildt, gult er dårlig, og rødt er verst). Når jeg kom hjem var det over på rødt, og jeg ende opp med å legge meg. Klarte å sove noen timer, så når jeg våknet og sto opp så var jeg faktisk «ok».
Dagen i går var grei, kjente det i kroppen etter dagen før, men når man er hjemme har man tid og anledning til å slappe av, og det er jeg veldig flink til å gjøre nå. Setter alt inn på at dette skal gå bra, og håper jeg får full uttelling for det etterhvert.
Jeg så litt svart på det da nevrologen snakket om det, når jeg var på sykehuset sist. Min første tanke var at «det går ikke». Men nå føler jeg at det er veldig riktig, og jeg er så glad jeg bare startet rett på, og ikke utsette det.