Var hos legen tirsdag pga oppfølging ang migrene og medisiner, vil si, ikke medisiner.
Jeg skrev jo at jeg egentlig syntes det hadde gått litt bedre enn hva jeg fryktet, i forrige innlegg. Og legen var også optimistisk og syntes det hadde gått bra.
Jeg spurte om det kanskje ikke var medisinen som hadde gjort at det var så mange anfall, men legen mente at det var det nok. Egentlig tror jeg det jeg også (selv om jeg ikke liker det), og på en måte er det jo bra.. for da er sjansene større for at det skal bli mye bedre nå etterpå.
Det er veldig greit at både nevrologen, og legen min her er så positive, og forklarer bra.
Det viser seg at jeg skal gå uten triptaner i 2 mnd! Det er 8 uker det! Enten har jeg fortrengt akkurat det, oversett det, eller jeg vet ikke. Men jeg er nesten glad jeg ikke visste det før de første 2 ukene. Da hadde det kanskje virket litt mer uoverkommelig. Jeg trodde jo (av uvisse grunner) at jeg kunne begynne igjen på triptaner etter 1 mnd. Så da hadde jeg igjen bare to uker nå.
For å gjøre en lang historie kort, så er jeg nå sykmeldt til ferien min starter, og når ferien er ferdig har det gått 8 uker.
Det skal bli noen spennende uker nå, for å ikke snakke om tiden etter de 8 ukene, den blir enda mer spennende.
Hodet var ikke helt greit den dagen, men ikke så mye å gjøre med det. Hadde bestemt meg for å ta med Jen å gå, var kjempefint turvær, lett skyet og småregn.
Vi hadde en fin tur til Bismo, jeg leverte Jen hos Tore før jeg hadde legetimen. Kjente at migrenen lå og murret, var på vippen mellom grønt og gult (appen jeg bruker har farger på hvordan migreneanfallene er. Grønt er mildt, gult er dårlig, og rødt er verst). Når jeg kom hjem var det over på rødt, og jeg ende opp med å legge meg. Klarte å sove noen timer, så når jeg våknet og sto opp så var jeg faktisk «ok».
Dagen i går var grei, kjente det i kroppen etter dagen før, men når man er hjemme har man tid og anledning til å slappe av, og det er jeg veldig flink til å gjøre nå. Setter alt inn på at dette skal gå bra, og håper jeg får full uttelling for det etterhvert.
Jeg så litt svart på det da nevrologen snakket om det, når jeg var på sykehuset sist. Min første tanke var at «det går ikke». Men nå føler jeg at det er veldig riktig, og jeg er så glad jeg bare startet rett på, og ikke utsette det.
Boerboelheidi 