Farvel

Det er aldri enkelt å si farvel til noen man elsker, ikke blir det enklere for hver gang, heller det motsatte.
Jen har vært en fantastisk bestevenn, turkamerat og ikke minst ettersøkshund.
Etter Amanda trodde jeg ikke at jeg skulle få en hund som betydde så mye igjen. Jeg har vært glad i alle hundene vi har hatt, men Amanda betydde veldig mye for meg. Og at neste hund vi fikk skulle finne samme rom i hjertet mitt, det ble litt uventet. Jen var så fin og god, en hund som det var veldig lett å bli glad i.

Jen var syk i over fire av sine fem leveår, det ble noen nedturer i løpet av disse årene, men det ble raskt oppturer igjen.
I høst fikk vi første tegn på at det kanskje ikke gikk så bra med Jen lenger. Jeg tenkte at det kanskje snart var på tide å «gjøre noe», men så kom hun seg igjen, og så gikk tiden. Jeg tenkte at tiden var ikke inne, og vi tenkte fremover på vanlig måte. Jen var involvert i planene for våren og sommeren som før.

For noen uker siden så vi at det kanskje ikke gikk så bra, og at det ikke var bare akkurat da. Siste par måneder var det en merkbar forandring, og ikke bare en nedtur nå og da. Og nå siste ukene var formen generell dårligere. Vi snakket ikke så mye om det, selv om vi var inne på det noen ganger. Man håper jo i det lengste at det skal gå bra, at det bare er en lang dårlig periode, og at det blir bedre igjen. Å ta den bestemmelsen om at nå er det på tide å avslutte er forferdelig. Men det er noe som følger med ansvaret for dyrene, de skal ikke ha det unødvendig vondt, eller lide bare fordi vi synes det er ille å ikke ha de lenger.

Vi hadde time til Jen til vaksine og kontroll nå i mars. Uken før den timen var en av de verste ukene med Jen, tankene gikk nesten hele tiden om hva som var rett. Kvelden før timen så fant vi ut at nå var tiden for å la Jen slippe.
Jen gikk inn på veterinærklinikken som vanlig. Jeg var redd for at hun skulle skjønne at noe skulle skje, spesielt siden jeg ikke var som vanlig, men hun oppførte seg som hun pleide.
Jen satt på fanget mitt når hun fikk første sprøyten, fikk gå omkring litt etter det. Jeg satte meg ned på gulvet, og så kom hun å la seg på fanget mitt. Der lå hun litt før hun «sovnet» helt rolig. Etter en stund fikk hun siste sprøyten, og alt foregikk så rolig da også.

Vi tok riktig avgjørelse til riktig tid, men det er utrolig vondt likevel. Sorgen over Jen er stor, og kommer til å kjennes en god stund, men vi har så mange fine og gode minner ❤ Hvil i fred lille venn ❤