Dårlig, eller bare rar oppførsel?

Etter å ha lest litt på Facebook så har jeg forstått at en del folk synes «vi» oppfører oss både rart og dårlig(?). Altså, det er ikke bare er meg og mannen min, jeg vet om en del andre også 🙄 Har selv sett noe av denne oppførselen eller hva man skal kalle det hos en del andre. Jeg er så vant til det, og tenker ikke så mye over det. Ler litt og sier til mannen min «se der, ikke vanskelig å skjønne hva de driver på med»

Noen av oss går, noen sykler, noen bruker personbil, varebil, og til og med bobil. Jeg vet at de fleste av disse kan bli sett litt stygt på, men vi med bobil er kanskje litt mer utsatt. Jeg så et innlegg på en gruppe på fb en gang. Ei som var litt mindre blid over at en del med bobil drev ute i naturen og lette etter busker for å gå på do. At de ikke hadde råd til å bruke doen i bobilen. Joda, det er noen som ikke bruker hverken do, dusj eller lager mat inne i bobilen, fordi verdien forringes.. 😆 Men det er noe helt annet enn hva jeg tenker på. Jeg lurer litt på om denne damen følger etter folk for å virkelig se om de setter seg ned bak riktig busk, for å på do? Eller om det er bare oppførselen til de som virker mistenkelig. Jeg vet at det kan være er problem rundt omkring, at det er folk som setter seg på do både her og der. Men det jeg vil fram til er at en del med slik merkelig oppførsel leter etter noe helt annet enn et sted å gå på do. De leter etter hva vi også ser etter, en cache, såkalt geocaching.

Jeg har flere ganger ved rasteplasser, parkeringslommer, fergeleier osv fått utrolig mange stygge blikk når jeg kommer fram fra buskas/skogen for så å sette meg inn i boblen igjen.
Ofte om cachen ikke er langt fra veien eller parkering, så går bare en av oss ut for å finne cachen. Den andre ordner ofte litt småtteri, finner til selene til hundene, ordner mat/drikke, sjekker kartet med tanke på neste cache osv.
Noen ganger om det er lenger inn i skogen, eller cachen kan være vanskelig å finne, så går vi begge to. Og når vi kommer ut av skogen samtidig, og børster av oss barnåler og annet skogsgreier.. da blir det noen rare blikk om noen ser oss.

Om vi kommer til en parkeringsplass, eller et sted man kan parkere bilen. Jeg nærmest hopper ut av bilen og går målbevisst inn i skogen, bort til en bygning, under en bro, bak et informasjonsskilt og lignende. Og om Tore like etterpå kommer gående etter.. så joda, jeg skjønner jo at det kan se litt rart ut 😁 Vi prøver jo å opptre litt diskré, men noen ganger er det bedre å bare lete litt uten å bry seg.
Er veldig mange morsomme episoder av slik, og en av de, vet ikke om jeg har skrevet om den her før, men den er så bra, så gjentar den gjerne 😁
Vi var på vestlandet et sted, noen år siden. Vi skulle bare raskt finne en nano, med vanskelighetsgrad 1 1/2. Det vil si at den er enkel. Det sto noe på hintet, som vi ikke forsto betydningen av. Slik er det en og annen gang, men når man finner cachen, da er hintet veldig forståelig.
Var sikkert bare en av oss som var ute å lette i utgangspunktet, vi hadde parkert bobilen på andre siden av veien enn der vi lette. Det var et lite veikryss, og veldig fin og stor parkering til bilen like ved.
Tror det var et busskur der, et litt sånn gammeldags.. og selvsagt noen skilt. Nokså fort begynte vi å lete begge to. Altså, hvor vanskelig kan det være! Noen ganger leter vi ikke lenge. Andre ganger kan vi lete litt, og en sjelden gang leter vi lenge. I vår målestokk er 20 min lenge..
Her fant vi ikke noe, vi sjekket logger, og var egentlig ingenting i loggene som tydet på at den var vanskelig. Så da var det å fortsette å lete.. Så kommer en mann i en traktor kjørende, sakte. Han kommer fra en liten sidevei/gårdsvei eller noe slik. Og han stopper opp like før krysset. Jeg og Tore blir enige om å ikke bry oss med han, og fortsetter letingen. Etter litt så tar mannen opp en termos, og heller noe drikke i en kopp. Han sitter fremdeles i traktoren. vi leter litt til.. og mannen følger interessert med på oss. Vi finner ut vi skal snakke litt med mannen, det kan jo hende han vet hva vi leter etter, og kanskje kan hjelpe. Men nei, han hadde aldri hørt om geocaching, men syntes det var interessant å se og følge med på oss. Vi snakker litt videre med han, mens vi leter litt. Jeg begynner å bli lei hele cachen, sier noe ala «nei nå gidder jeg ikke mer», og da kjenner jeg plutselig cachen. Det var en nano, den var bak et skilt, og veldig godt plassert. Hintet stemte også veldig bra så jeg 😄

En annen gang når vi var på tur nordover så stoppet vi ved en kai. Vi lette litt begge to, og plutselig dukket det opp en mann. Vi snakket så vidt med han, og når vi nevnte hva vi drev med, så sa han plutselig at han visste hvor den var. Han krøp langt under kaien, og kom fram igjen med cachen. Etter vi hadde signert så krøp han under igjen, og la den på plass. Han var ingen geocacher, men var litt kjent.
Vi har studert mange bruer, spesielt fra under.. Kirker er et kapittel for seg, jeg tror ikke det er så mange som har sett så mange kirker som en del som driver med geocaching 😄 Anbefaler ikke å gå rundt kirkegårdene og kirkene med hodelykt sent på kvelden når det er mørkt..
Apropos kirke, i Lom er en stavkirke, og der er selvsagt en cache. Cachen der er så gammel at den er vel egentlig på et sted den ikke skal være.. Da vi skulle finne den cachen så gikk jeg ut av bilen mens Tore skulle parkere, mens jeg drev å lette etter cachen oppdaget jeg at det kom noen andre gående. Min første innskytelse var å dukke, så ingen skulle se meg. For det så jo slettes ikke verken rart eller mistenkelig ut å dukke fort ned bak kirkemuren 😆 Det var heldigvis ingen jeg kjente.
Når jeg tenker meg om så har jeg det med å dukke når jeg er ute å cacher og det kommer noen. Det hjelper lite, man blir som oftest oppdaget.
Det er så mange morsomme og spennende opplevelser man kommer oppi med dette, og mesteparten av det kan man ikke skrive eller si så mye om, for da ødelegger man for andre geocachere. Men kan så absolutt anbefale å prøve for de som enda ikke har prøvd.