Noe jeg ikke så på som et problem, ble plutselig ett lite problem. Det ble mye sladring, veldig mye.
Det ble litt mer utfordrende å gå med Skye etter veien enn jeg så for meg, når hun var yngre.
Helt til å begynne med så brydde hun seg ikke om noe når vi var i nærheten av veien. Men så skulle vi jo begynne å gå langs veien. To ting ble vanskelig, hun begynte plutselig å skulle etter bilene når de passerte. Og før bilene kom så «låste» hun seg på en måte når hun så bilen komme. Hun fokuserte så intens at jeg har ikke vært borti lignende.
Nå er ikke vi av de som går så mye etter veien, selv om vi prøver å gjøre det nå og da på grunn av trening. Og vi gjorde det nok for lite med Skye også. Et par ganger syntes jeg at det begynte å gå seg til, men så gikk det plutselig noen dager uten tur etter vei, og da var fokuset hennes tilbake på bilene.
Det er ikke morsomt når det blir slik, og når man ikke er helt sikker på hvordan man skal løse det heller. Man må jo bare prøve seg fram og se. At valper/hunder vil etter biler og slik annet med hjul er ikke så uvanlig, og det så jeg egentlig ikke på som så stort problem heller. Regnet med at vi fikk det bort med trening. Men så var det dette med det intense fokuset når biler og slik var nokså langt unna. Hele hunden forandret seg, hun ble liksom i et helt annet modus. Selv om det var to forskjellige ting, så antok jeg at det på en måte hang litt sammen. Så det var bare å trene mer jevnt. Alt slik et enkelt når man leser om det..
Og her kommer sladringen inn. Sladre/kinderegg metoden er velkjent for mange som driver med hund. Usikker på hvordan det fungerer? Søk på det, kommer opp både videoer og beskrivelse.
Skye tok det med sladringen veldig greit. Og det gikk nesten litt for bra.. Først så gjorde jeg det slik at hun satte seg ned og tok kontakt når det kom bil, og det fungerte bra det, helt til jeg fant ut at det ble veldig mye sitting. Etter noen turer med å sitte.. så fant jeg ut at det var på tide å flytte det over til å gå når vi møtte på biler og annet. Det ble et steg tilbake, da Skye begynte å fokusere litt for mye igjen. Men det var bare å drive på. Et par av de første turene var «slitsomme», men plutselig på en tur så var det som en helt annen hund. Fokuseringen var helt borte, og slik var det på de neste turene også. Det er så morsomt når man får det til. Dette er jo «lenge» siden nå, og det har gått veldig bra etterpå, tydeligvis bare en greie vi måtte gjennom.
Det dukket opp et litt morsomt «problem» i etterkant av dette. Skye lærer fort ser det ut som (selv om det ikke alltid virker slik der og da), og når hun hadde lært seg å sladre, så var det bare å utnytte det. En periode så sladret hun om alt! Hun hadde jo lært at hun skulle sladre, for da fikk hun godbit. Det var jo et luksusproblem i forhold til mye annet, og det gikk seg til etterhvert. Hun sladrer fremdeles, heldigvis. Men noen ganger får hun «bare» ros, og andre ganger godbit til. Og når vi går framover og ikke må stoppe opp hver gang så er det greit.
Ikke bare Skye som lærer av dette, jeg lærer også. Hva som gjorde dette intense fokuset hennes vet jeg ikke, og et par ganger var jeg faktisk litt usikker. Jeg var usikker på hvordan det skulle håndteres, og om jeg gjorde det rett. Man bør jo ikke skifte treningsmåte i hytt og vær heller. Heldigvis kom vi i mål på en veldig grei måte. Og i ettertid var det litt interessant også.
Vi har fremdeles mye å trene på, blant annet møtesituasjoner med folk, og spesielt de med hund. Skulle ønske det var flere som var ute å gikk med hundene sine der vi går.
Boerboelheidi 