En tid er over

Dette er et innlegg jeg skulle ønske ikke var aktuelt, det er det vondeste og mest vanskelige innlegget jeg har skrevet.

Amanda har jo vært litt «uheldig» med mye smått og stort gjennom årene, men har alltid kommet gjennom alt.
Nå i vår så vi at det var noe galt et sted, uten at vi kunne forstå hva. Og når vi først ble oppmerksomme på at noe ikke var som det skulle, så ble vi selvsagt mer oppmerksomme, tenkte tilbake og la mer merke til ting etterhvert.
Jeg bestemte meg etterhvert for at jeg ville ha henne røntget «bak». Det ble etterhvert gjort, og dessverre stemte min følelse om at noe var galt. Det var snakk om bilder av hoftene, men jeg ville også røngte ryggen siden jeg trodde det var noe der.
Når bildene kom så var det ikke så positive resultater, det var spondylose på ryggen (forkalkninger). Hoftene var ikke så mye verre enn sist, men det hadde vært bedre i forhold til ryggen om hun hadde hatt fine hofter.

Jeg tenkte at, ja ok, vi kommer oss gjennom dette også. Det ble litt snakk om diverse, hvilken trening, kulde/varme, medisiner osv.
Det ble bestemt at Amanda skulle gå på betennelsedempende/smertestillende noen uker fast, så skulle vi se det an om vi skulle minske dosen, og om det kunne være slik at vi ga etter behov, eller om hun måtte gå på medisiner fast hele tiden.

Dette var en diagnose jeg ikke ville ha, men samtidig var jeg glad for at vi fant en årsak. Det var på en måte greit å få bekreftet at det var noe, selv om jeg hadde håpet på noe mer bagatellmessig.
Jeg visste litt om dette (og mye annet..) før røntgen, og visste også at mange hunder kunne leve i mange år med medisiner osv.
Siden man ikke kan si noe om hunden kan leve fint i noen måneder eller noen år med slik så syntes jeg at det var «greit». Jeg tenkte at jeg fikk se det an når høsten kom/var ferdig, fikk se det an til neste år osv.

Amanda ble verre etter røntgen, men vi antok det var pga litt «behandling» underveis når man skulle ta bildene oss. Men etter noen få dager gikk det over, og hun var som før røntgen.
Jeg syntes ikke hun ble så mye bedre selv om hun gikk på medisinene, men tenkte at jeg fikk se det an. Det er alltid lett å være etterpåklok..

Nå før helgen hadde vi en veldig uheldig episode som jeg for alt i verden skulle hatt ugjort. Amanda beit en person i armen, og ikke for at jeg tviler på noen som var der, men jeg er så utrolig glad for at jeg så hva som skjedde.
Amanda beit for å bite, det var ikke noe tull, lek eller annet «uskyldig». Hvorfor hun bet vet jeg ikke, jeg klarer ikke å se eneste god grunn til det bittet.
Såret ble kanskje ikke slik veldig stygt, men jeg syntes såret ble stygt, og det gikk hull på huden.

Det kan ha vært mange grunner til bittet, og nå i ettertid angrer jeg nok på at jeg ikke kontaktet veterinæren ang medisinen som jeg ikke syntes fungerte så bra. Om de smertene hun hadde er en forklaring (for all del, ingen unnskyldning) vet jeg ikke, og får heller aldri vist det. Men jeg har tenkt og tenkt, og forstår fremdeles ikke hvorfor det bittet kom.
Men, når en hund biter, da er det for meg alvorlig. Hunden har da gått over en grense som for meg ikke er akseptabel. I noen få situasjoner kunne jeg ha «godtatt» at en hund hadde bitt, dette var ingen slik situasjon.
Jeg bestemte meg for at etter helgen ble det tur til dyrlegen her for å avslutte.., samme hvor vondt det er å ta et slik valg, så var det for meg det eneste som var riktig.
Når Amanda hadde gjort som hun gjorde i en situasjon jeg overhode ikke kunne se for meg skulle skje noe galt, så visste jeg at det ikke var noe annet utvei, uansett hvilken grunn hun hadde. Om det var pga tilstanden hennes og at hun hadde smerter som gjorde det, så hadde det ikke hjulpet å skifte medisin/øke dosering eller hva. Smertene kunne komme tilbake eller øke mer uten at jeg var klar over det, og samme eller verre situasjon kunne oppstå. Det blir jo bare gjetninger og antagelser uansett, og bittet får jeg ikke ugjort samme hva jeg tenker.
Personen som ble bitt tok alt så fint og lett at det nesten gjorde ting verre.. Men jeg er så utrolig glad for at det ikke ble noe bråk og spetakkel etterpå. Det var heller ikke snakk om noe krav om avliving eller noe som helst, og for meg så var det veldig godt at jeg tok det valget alene.

Det er på en måte litt stygt, men det hjalp veldig på at Amanda ikke var frisk. Jeg hadde hatt tid på meg til å  innse at hun sannsynligvis ikke ble en «gammel dame» pga ryggen.

Det er alltid vondt når noen man er glad i dør, og de som har fulgt meg lenge i denne bloggen vet hvor utrolig mye Amanda har betydd for meg, ikke uten grunn jeg skrev En gang i livet
Jeg skulle som sagt vente til etter helgen med å ringe dyrlegen, men det ble fryktelig vondt å være sammen med henne og vite hva vi skulle etter helgen, så jeg fikk Tore til å ringe for å spørre om vi kunne få time lørdagen. Her er det veterinærvakt hele døgnet hele tiden, og selv om dette ikke var noe akutt på den måten, så gikk det an å spørre.
Vi fikk time lørdag, og dro avsted, det hadde vært mye tårer og flere ble det underveis. Men det var så utrolig fin dyrlege som tok imot oss, og alt gikk så bra. Amanda fikk første sprøyten ute, og etterpå var hun bare glad og skulle absolutt inn på venterommet. Vi gikk videre inn så vi skulle slippe å være på venterommet, og Amanda sovnet.
Vi kunne bare gå igjen om vi ville, men for min egen del og Amanda sin del.. (jada, hun merket ikke noe) så var jeg der hele tiden og det gikk så rolig og fredfullt for seg, og det var en stor lettelse.
Jeg vet hvordan det kan være, så var forberedt på hva som kunne skje, men dette var «godt» oppi det hele, at det sluttet slik. Og dyrlegen forklarte alt på en så god måte, det har så veldig mye å si hvordan man blir møtt i en slik situasjon.
Vi hadde besøk hele helgen, og lørdagskvelden var det veldig godt at tankene var litt opptatt. Men i morges var det merkelig å stå opp..
Det er fryktelig vondt, men samtidig vet jeg at valget var riktig, man må bare komme gjennom første tiden etterpå, så det blir nok noen episoder med tårer fremover, spesielt når tankene vandrer.
Jeg hadde aldri villet vært Amanda uten disse årene, og vet at savnet kommer til å bli stort, men vet også at nå har hun fred, ingen smerter og jeg tenker på alle de positive minnene jeg har ❤

IMG_4560 (1024x839)

 

 

 

About the Author

Posted by

Kategorier:

Hverdagsblogg

4 kommentarer

Kjære Tante, det er alltid trist å miste et kjært familiemedlem. De firbeinte får alltid en god plass i hjertet.

Lik

Add a Response

Your name, email address, and comment are required. We will not publish your email.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

The following HTML tags can be used in the comment field: <a href="" title="" rel=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <pre> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

%d bloggers like this: