Ikke mye tvil, Amanda er igjen i «tilstanden» innbilt drektighet. Det passer jo svært så dårlig, men kommer vel gjennom det denne gangen også. Jeg har skrevet om det flere ganger før, og vet hva som skal gjøres, Amanda har det helt sikkert verre enn meg.
Hun «irriterer» vannvittig med gravingen sin, er urolig, og temmelig håpløs ute.
Her rakk hun å lage seg en liggeplass, og legge seg ned på få sekunder, og hun skulle ikke bli med fra der (er fra åkeren vår)
Senere oppdaget jeg noe merkelig under ene bærbusken vår
Hun måtte pent bli med, og fikk heller ikke være under bærbusken, ikke vet jeg hva hun gjorde under der heller, og frister ikke å sjekke.
Jeg har sett antydningene til at det var innbilt på tur, men har vært så mye siste tiden,så trodde det kanskje kunne hjelpe på at Amanda glemte alt sammen,men neida.
Jaja,om en uke er det vel over igjen.
Jeg er veldig glad jeg ikke har en stor tung hund, at Amanda er liten og lett… Hun tråkket på ene stortåen min i dag, med ene bakfoten sin. Det var så vondt at jeg tok tak i nakkeskinnet til Amanda og mumlet veldig mange mindre pene ord, mens jeg tøyde skinnet til Amanda fram og tilbake… Hun liker det, og tror hun får kos… Jeg var nesten sikker på at tåen skulle falle av etterpå, men den henger den enda, kom noe blod, men skulle bare mangle, så vondt og ikke et eneste merke liksom!
Mannen var på fjelltur i dag, og kom hjem med redningen til juledesserten
Jeg hadde egentlig vært fornøyd med en av boksene med molte, men sier jo ikke neitakk til flere :)Tror det er mye molte i Skjåk i år, men er vel slik alle steder har jeg inntrykk av.
Som skrevet før så har vi eldste barnebarnet på besøk, og Amanda kan å innrette seg
Boerboelheidi 