Nå er ikke Amanda lenger den ene Boerboelen i Skjåk, nå er det to 😀
Så morsomt at det er flere, og jeg håper selvsagt på enda flere etterhvert. Bare man vet hva man går til er Boerboel en kjempefin familiehund. Siden det heller ikke er noen typisk enmannshund så passer den til flere.
Setter man seg inn i hvordan en Boerboel er og kan være, så er man kommet langt. Er mange spesielle ting ved en «typisk» Boerboel, men ingen regel uten unntak. Og er nok slik med Boerboel også, de er ikke alle like.
En ting de har felles er utseende og størrelsen. En Boerboel er stor, massiv og rynkete 😆 Jeg elsker de rynkene deres, det er noe med sjarmen.
Noe annet som kan være typisk Boerboel, som Amanda har fått stor dose av er reservasjon og er skeptisk til (de fleste) fremmede. Gi henne tid, ikke bry deg med henne og overse henne. Det dummeste man kan gjøre i slike tilfeller er å mase eller presse seg på hunden.
Vi ser tydelig at de som overser henne, er de som lettest får kontakt med henne. Det må skje på Amanda sine premisser, men er dessverre ikke alle som forstår dette.
Amanda har også funnet ut at det går an å tisse i skogen 😆 Stakkars, hun holdt seg lenge først på, var skummelt å tisse i den store skogen. Men så blir det ofte slik at må man så må man. Og når det først var gjort en gang, ja da var det greit.
Snart er snøhaugene ute her borte, det skal bli godt! Kan ha Amanda løs ute i hagen igjen. Hun har blitt litt (mye) bedre med å spise stein, og vi har begynt å øve på «slipp», det fungerte veldig godt med en kleklype hun fant ute her. Hun får selvsagt noe i bytte, å bytte bort en kleklype mot en godbit var en god deal.
I skogen spiser hun mye rart…elgmøkk er overhode ikke interessant, men hjort…snadder, usj! For å ikke snakke om mose og lav, Amanda finner nesten et helt måltid i skogen hver gang vi er der. Det har (bank bank bank) gått bra, ingen dårlig mage. Men å finne gammel mat oppi skogen som folk kaster, det setter vi ikke pris på, ikke søppel heller.
Boerboelheidi 