Min modige vakthund

Forrige uke når jeg støvsuget (det skjer ikke slik veldig ofte) så var Amanda som vanlig rundt meg i stuen, og når jeg hadde stoppet støvsugeren og skulle ta den bort, så bråkte det noe «fryktelig» i gangen som er inntil stuen. Det var moppen som datt i gulvet, den skled bortover veggen og ned på noe før den traff gulvet. Det var ikke måte på hvor mye bråk det ble.. syntes Amanda. Amanda nærmest spratt helt bort til meg, og sto mer bak meg enn ved siden. Den som måtte gå først ut i gangen for å «sjekke» var meg, men Amanda fulgte etter altså 😆
Ikke så pent å le, for man vet jo aldri, disse moppeskaftene kan være veldig skumle!

Men så tok hun igjen, så til de grader noen dager senere. Jeg sto i dusjen og Amanda var i stuen med Tore, og så ble det et fryktelig bråk, på Amanda. Jeg visste at en av ungene kom, men det visste tydeligvis ikke Amanda, og ikke kjente hun igjen lydene før han kom inn heller.
Hun burde egentlig forstått etter så mange år at de eneste hun får lov å «møte» på den måten med å løpe først, er de hun kjenner godt. Men man vet aldri, tenker hun vel. Nå skal det sies at hun bråker egentlig mye selv når hun vet at en av ungene kommer, og kommer de ikke fort nok ikke så står hun nærmest å dirrer foran døren mens hun «roper». Man skal jo ikke rope inne, men vi ble i helgen enige om at Amanda fikk rope når det kom noen hun ble glad for å se 😀