Amanda, en utfordring

Amanda er en jente som vet hva hun vil, og har egne bestemte meninger.
Amanda er en hund som mange nok vil plassere i kategorien «problemhund», hun hadde nokså sikkert havnet under omplasseres hos finn.no med en del andre eiere, eller blitt syk..
Nå er det ikke slik at jeg kan og vet alt om hunder, jeg lærer fremdeles, men har da lært litt i løpet av noen år med hund.
Amanda har nå passert to år, såvidt det er, og er på vei til å bli en voksen boerboel. Jeg ser at vi ikke får noen perfekt hund eller perfekt boerboel, veldig langt fra også.
Amanda er en hund som gir oss store utfordringer med mye, hun liker ikke så godt hverken fremmede folk eller dyr (hunder). Hun utagerer og gjør utfall om hun ikke får stor nok plass og har avstand. Amanda har stor intimgrense, vi snakker ikke om en sirkel på et par meter.
Går vi tur og møter noen med hund så er det bare å dra med seg Amanda for å få avstand, ellers blir hun nærmest «hysterisk». Når vi får riktig avstand er det forbausende lett å ro ned situasjonen, da er det greit nesten med det samme, og alt er glemt.
Å treffe på bare folk kan være litt lettere, om vi stopper opp i tide, og andre ikke kommer rett på.
Amanda har tendensen til å blokkere i situasjoner der hun blir veldig «oppgiret», da er det igjen stort sett avstand som hjelper. Men det positive er at hun blokkerer mindre og mindre, og er mye enklere å få henne ut av situasjonen. Det hender det er nok å snakke til henne også, og få fokuset raskt over på noe annet.
Amanda trenger tid, mye tid for å bli komfortabel med situasjoner og alt annet.
Hun trenger veldig faste grenser og folk som er bestemt, er de ikke bestemt i forhold til henne så blir hun en stor bølle og prøver seg. Det er ikke alltid andre vet hvordan de skal reagere på Amanda, så vi må passe på og «gripe inn».
Amanda er en hund som gjør forskjellige situasjoner komplisert noen ganger, siden vi må planlegge en del og legge til rette for «ditt og datt».
Amanda er veldig «på» hele tiden, og har et utrolig til vokterinstinkt. Når jeg hører eller ser at folk «etterlyser» vokting i hunden sin så får jeg nesten lyst til å dunke hodet i veggen, jeg tror ikke de forstår hva og hvordan en vokterhund er/skal være.
Jeg blir også rimelig matt når jeg ser de som skaffer seg boerboel fordi de vil ha en hund som er tøff og skal virke skremmende. Mange av de som skaffer seg hund av slike grunner blir ofte forbauset. Forbauset er det mange andre som blir også, når hunden kommer i puberteten og kan bli litt vanskelig..
Når du kjøper deg valp, så er det ikke alltid forutbestemt at den blir slik eller slik, og den søte lille valpen har en tendens til å bli proppfull av hormoner etterhvert.. Amanda har vel egentlig ikke hatt så store forandringer.. hun har alltid vært en utfordring.
Det er veldig viktig å sosialisere valper og hunder, men det er minst like viktig å ikke presse eller tvinge en valp/hund som er i en situasjon den ikke er trygg.
Amanda er ikke en hund som er glad i sosialisering, hun takler det veldig dårlig, og slik har det vært siden hun var valp. Det gikk forholdsvis «greit» en stund, men så ble det stopp. Miljøtrening og sosialisering fungerer veldig dårlig på henne, jeg har vel egentlig «resignert». Ikke slik at jeg har gitt opp, men vi tar det etterhvert som det dukker opp.
Hunder er som folk på mange måter (neida/joda) de kan være veldig forskjellige uavhengig av gener og oppvekst/miljø, noe ikke helt alle klarer å forstå. Ikke det at gener og miljø ikke har noe å si, det har veldig mye å si i forhold til hvordan hunden blir, men ikke alltid. Jeg merker jeg blir frustrert noen ganger når noen tror at det er så enkelt som å gjøre «slik» eller «slik».
Er da jeg nesten håper at de neste gang får en hund som virkelig setter de på prøve, jeg skriver nesten, for håper jo for hunden sin del at de ikke gjør det. Men det er på en måte i slike situasjoner man merker om folk kan noe særlig om hunder.
Siden Amanda er en «stor» hund (hun er ikke stor i kroppen, men kan se stor ut..) så blir alt så tydelig med henne. Det synes og høres når vi er i en situasjon som ikke er komfortabel. Jeg gjør ikke noe av slike situasjoner, det jeg som oftest tenker på er å komme i den situasjonen at Amanda roer ned igjen.

Dette ble mye negativt, men det positive med Amanda veier opp for alt det negative. Jeg er av den formening at når man først skaffer seg hund, ja da har man hund. Blir den ikke helt slik man trodde og ønsket, ja da må man bare gjøre det beste utav det, om det ikke er noe helt galt.
Jeg ville ha hund for å ha selskap og ha noen å ha med på tur. Der oppfyller Amanda alle kriterier, hun er en selskapshund så til de grader, nesten for mye. Hun er så glad i oss at hun ikke vet hva hun skal gjøre. Det «heter» at man skal overse og ignorere hunden når man kommer hjem, i vårt tilfelle så går det ikke. Amanda er så glad at hun nærmest vibrerer i hele kroppen, Hele henne bukter og vrir seg og hun er bare så glad. Om vi eller en av oss er borte i 5 minutter eller 5 timer går for det samme.
Amanda kan være hjemme alene en hel arbeidsdag uten problemer (når man ser bort fra noen puter og dyner..) Hun liker seg greit i bilen om vi er borte, og legger seg for å sove.
Amanda forbauser positivt med mye, i sommer på fergeturene så så jeg for meg katastrofe… det kunne jo ikke ha gått bedre. Jeg grudde meg for å ha henne med på ferieopphold i fremmed hus, det gikk også veldig bra.
Amanda er også veldig flink til å dele, nå i helgen hadde jeg glemt å ta opp mat til henne, så det ble litt frossen mat.. Det ble jo bare kliss, siden hun tok maten ut av matkoppen og dro den med seg hit og dit, løsningen ble at jeg holdt maten hennes mens hun spiste.
Det er synd at så få andre kan se hvordan Amanda er i forhold til oss og hennes nærmeste.
Hun er stort sett veldig rolig av seg inne, liker godt å ligge å slappe av, og får hun litt kos og massasje er hun i himmelen. Hun liker veldig godt å gi kos og slafsete kyss.
Hun er den hunden vi så desidert har hatt mest «jobb» med, og som har gitt oss mest hodebry, men tror nok hun er den hunden som har gitt oss mest tilbake også.
Jeg har ikke villet byttet bort Amanda i noen som helst annen hund, uansett hvor lei jeg har vært. Vi har sjelden eller aldri episoder som vi hadde når hun var yngre, så det går da framover. Vi må være veldig bestemt fremdeles, men Amanda har fått mye bedre hørsel.. Å være bestemt og konsekvent er veldig viktig med «slike» hunder, man må ikke gi seg.
Amanda som toåring er så absolutt å foretrekke framfor Amanda som ettåring, mye av det har gått så gradvis at man ikke tenker så mye over det, men når jeg ser tilbake så ser jeg at det faktisk har vært stor framgang, spesielt med hørsel..
Det merkes godt at hun er litt mer voksen, selv om hun har veldig mye valp i seg enda, veldig mye til tider. Amanda er en veldig leken hund, og elsker å leke. Hun liker å leke fysisk, men er veldig rå og brutal av seg, det synes etter man har lekt med henne.
Hun er blitt mye mer rolig, og jeg håper jo selvsagt at det skal bli enda mer «ro» over henne i de situasjoner hun ikke er rolig, med alderen. Boerboel er en rase som blir sent moden/voksen «i hodet», så slik sett er vi på riktig vei.
Noen oppsummering er ikke lett, men det negative ved henne er slike trekk som er helt normalt ved rasen men i mye mindre skala.  En boerboel som er reservert er helt normalt, en boerboel som vokter er også helt normalt.

Jeg synes faktisk jeg er heldig som har Amanda, og jeg vet at Amanda er heldig som har oss.