Vi har «alltid» hatt hund, selv om vi har vært der at vi ikke skal ha hund igjen.. Vi har tre barn også, som er oppvokst med hund, og jeg kan egentlig ikke huske at det var så mye spesielt angående det.
Når vi fikk første barnet så hadde vi en hund på under året, vi hentet den i Sverige når jeg var først på i graviditeten.
Det var en hund som var grei å ha med å gjøre.. Tror ikke vi gjorde så mye ekstra eller om og men noen gang heller.
Hunden ble dessverre borte under jakt, og ny hund kom etterhvert, den ble ikke så lenge, ca ett/to år. Det var en helt normal valp med valpete oppførsel.. Men var aldri noe problem med ungene, nå hadde vi fått barn nr to.
Når jeg gikk høygravid med barn nr tre så hentet vi en valp på 6 mnd, hadde vel aldri gjort noe slik i dag, men det gikk helt fint, ikke noe problem med hunden eller tre barn under fire år… Ikke så vi for oss at det skulle bli noe problem heller, og så var vi sikkert litt heldige med hunden. Hunden var en helt vanlig valp/unghund under oppveksten, men kan ikke huske det var noe problem med noe av det. Eneste jeg gjorde litt annerledes nå, var at jeg brukte lekegrind litt mer, både pga hunden og pga de to eldste ungene. Greit at en liten baby kan få ligge/sove litt i fred uten at det kommer en hund hoppende. Det problemet hadde vi ikke med første barnet, hunden var alltid forsiktig, og la seg alltid i passende avstand for å passe på, så hunder er forskjellige.
Det kan være en utfordring å ha barn og hund, men man bør prøve å løse det til det beste for begge. Hunder er ikke bruk og kast eller noe man stuer bort eller glemmer når man får barn. Har man hund før man får barn så er det ofte en omveltning for hunden også, spesielt om hunden har vært et typisk familiemedlem (som de ofte er nå i dag) og vært med på det meste og vært den som kanskje har fått en del oppmerksomhet.
Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er at jeg hørte om et par som fikk barn, og de har hund fra før (nei, jeg kjenner de ikke, og de kjenner heller ikke meg).
Jeg vet ikke hvor mye de kan og bryr seg om hund fra før, og man er ofte litt oppslukt av babyen og alt det nye som skjer i livet sitt når man får baby, men man kan risikere å ta noen valg som man kanskje ikke kan rette opp igjen senere.
Pga babyen som skulle komme så hadde de vent hunden fra å være på soverommet litt før, noe som kan være veldig greit. Vi har ikke alltid hatt alle hundene vi har hatt inne på soverommet vårt, noen har kunnet velge, andre har ikke fått lov i perioder osv, og jeg har full forståelse for at folk ikke vil ha hund på soverommet.
Det som gjorde at jeg reagerte da jeg hørte om disse med hund og baby var at hunden reagerte litt etter de kom hjem med babyen, den gikk å tasset utenfor soverommet, og pistret og var tydelig ikke komfortabel med situasjonen, og da var tydeligvis den enkleste løsningen å putte hunden i bur!
Jeg synes ikke det er så rart at hunden reagerer når det plutselig kommer en baby i hus, det blir jo noe helt nytt, og når de ikke har barn fra før så blir det jo en tilvenning for alle. Jeg håper dette bare var et innfall, og ikke noe de tenker å holde fast ved, for jeg kan ikke se for meg en mer idiotisk løsning på noe som kanskje ikke engang er et problem.
Å putte en hund i bur, som ikke er vant til bur, fordi den reagerer litt med å bli «usikker» når man kommer hjem med en nyfødt baby? Man må da gi hunden litt tid til å venne seg til situasjonen, så kan hund og barn få veldig mye glede av hverandre gjennom årene.
Jeg fant ikke alle bildene jeg tenkte på «i farten», men tar med noen av hundene vi hadde da ungene var små.
En ting jeg var veldig «striks» på, var å aldri la ungene og hund være alene sammen, og at de respekterte hverandre. Man skal lære opp hunden i forhold til unger, men man må også lære opp ungene.
Å ha hund som unger kan gjøre hva de vil med.. blir helt feil. Unger skal ikke gjøre hva de vil med hunder.
Men jeg forandret jo mening på diverse etterhvert, se den rosa saccosekken oppe på et bilde her, den skulle ikke hunden oppi.. det ble jo enkelt med unger, not!
Og for å være ærlig så var det egentlig ikke noe som betydde noe, og saccosekken ble etterhvert en hundeseng.
Vi har alltid hatt stor hage, og vi har hatt hundegård, så vi har fått mye «gratis» der, men uansett hvordan man bor så må hund og barn lære seg å leve sammen om man har begge deler, og det er det vi som voksne som må lære de.
Vi hadde aldri noen boerboel når vi hadde baby eller små barn, men jeg tror ikke jeg hadde gjort så mye annerledes om vi hadde hatt det.
Nå er jeg nok litt mer forsiktig med Amanda og barnebarna, men det er jeg med alt ang barnebarna i forhold til egne barn da de var små, litt merkelig det der..
Boerboelheidi 