Leste et blogginnlegg eller en artikkel for en tid siden, angående det at hunder ikke er barn. Var listet opp en haug med smarte og morsomme punkt om hvorfor hunder ikke er barn. Nå trenger jeg ikke noen liste for å skjønnet at hunder ikke er barn, vi lever tross alt i 2014, og er bra opplyste, de fleste av oss..
På omtrent samme tid ble det også publisert et innlegg fra et annet sted angående de som bruker menneskenavn på hunden sin.
Nei, kall hunden din Bamse og katten Mons, alternativt Lady og Pusi. Det er mer enn nok av hundenavn om man ikke skal begynne å blande inn navn til mennesker, er det rart noen begynner å lure på om de har hund eller barn..
Og så har du de som går etter hundenavnlisten når de skal finne navn til barnet sitt, det finnes tydeligvis ikke nok menneskenavn heller, jeg lurer på om de tror de har hund?
For å være litt seriøs..
Mange blir veldig glad i hunden sin, når man lever med en hund i mange år, og deler gleder og sorger (joda, man kan fint dele slike følelser med en hund)
At mange føler sorg, også dyp sorg når hunden dør er helt naturlig, en sorg kan ha mange sider og folk føler forskjellig.
Det var da bare en hund! Ja, det var en hund, men for den ene personen betydde kanskje akkurat den hunden alt, der og da. Ikke hverken rett eller enkelt å bestemme hva andre skal føle.
Om de som ufrivillig eller frivillig ikke har barn bruker hunden som «erstatning», hvem skader det? Jeg tror de fullt ut forstår forskjellen på et barn og en hund.
Amanda er min hund, som jeg er utrolig glad i. Tror ikke de som ikke har hund og er litt mer enn gjennomsnittet hundeinteressert kan forstå de følelsene man kan få for en hund. Amanda har spilt en stor rolle i livet mitt på mange måter, spesielt med tanke på helse. Jeg tror faktisk Amanda er en del av hvordan jeg kan jobbe 100 % med tanke på smertesyndromet (CRPS) jeg har (det blir det mer om i et innlegg senere denne mnd)
Jeg tror man må ha riktig kjemi med hunden for å få de spesielle følelsene for hunden. Jeg har vært glad i alle hundene vi har hatt, men er ikke til å komme forbi at noen av de har vært mer spesielle enn andre.
På en måte synes jeg nesten synd i de som ikke får oppleve den følelsen med hund, men det er nå slik at ikke alle er «hundefolk», ikke alle de som har hund heller, dessverre.
Jeg har ikke problemer med at andre har et annet hundehold enn meg, ihvertfall ikke så lenge hunden har det bra. Og en hund kan ha det svært så bra selv om den ikke blir dillet og dullet med hele tiden. De fleste har vel et hundehold som ligger midt på, og både hund og eier har det flott.
Når jeg ser hvor mange prinser og prinsesser det kommer til verden hver eneste dag.. så ser jeg ikke noe galt i å være «mammaen» til Amanda.
Når jeg kommer hjem til Amanda så spør jeg jo alltid om hun har savnet mamma, og hun svarer selvsagt ja (dette spør jeg om før hun får maten selvsagt, bare for å være sikker på å få det svaret jeg vil, skulle tatt seg ut om hun skulle sagt nei 😦 )
Boerboelheidi 