Amanda er svært så omtenksom noen ganger. Natt til i går var hun litt urolig, så jeg våknet flere ganger av henne. Ikke noe spesielt, hun skulle ikke ut, men gikk fra ene liggestedet til andre, og når hun legger seg ned på gulvet så høres det… hun bare legger seg rett ned, og det drønner.
Men dette resulterte i at jeg var litt trøtt da det ble morgen, men sto da opp etter litt. Etter å ha vært oppe en stund og gått gjennom nyheter på nettaviser osv, så kom Amanda tuslende, med begge putene mine. Da hadde hun dratt de fra soverommet, gjennom gangen og inn i stuen, det er hunden sin det, hun tenkte sikkert at jeg var trøtt og burde gå å hvile litt. At putene var litt våte, ruskete og hårete, næ, det gjør da ingenting, dumme hunden!
Jeg og Amanda gikk jo tur i går også, spreke damer… Turen begynte fantastisk bra, det gikk unna (til oss å være) og jeg begynte å tenke at dette, dette blir en knalltur. Oppover, bortover og så på tur nedover. Da vi hadde gått litt nedover kom vi til noen sauer, de gikk så nær der vi gikk at jeg stoppet opp for å se an situasjonen. Sauene stoppet opp, og sto å stirret på oss. Jeg tenkte, jaha, vi går ned i skogen på andre siden, så unngår vi sauen… Ikke før tenkt det så hørte jeg sau nedenfor også, vi var nesten omringet av sau. Jeg og Amanda sto rolige (det gjorde vi slett ikke, men ser mye bedre ut når jeg skriver det slik) og ventet. Etter litt fikk jeg Amanda til å sitte ned (hurra), og så ventet vi, etter litt sto hele den lille flokken med sau rett foran oss på skogsveien, og de så ut til å ha god tid… De hadde flyttet seg, så de vær bra nærme, og med tanke på at jeg brukte en meter eller to for å stoppe Amanda når hun bykset til først på, så kunne det vel være 30 meter ned til de.
Og så begynte lammene og lekeslåss, de hoppet mot hverandre med hodene og hadde det veldig morsomt. Et par av de andre voksne sauene begynte å hoppe litt også. Jeg husjet og husjet for å skremme sauen, men den brydde seg fint lite om meg.
Amanda oppførte seg faktisk mye bedre en hva jeg hadde trodd, ikke så lett å få kontakt med henne…siden hun var totalt fokusert på sauene, men hun satt rolig.
Nå kunne jeg ha snudd å gått tilbake samme vei jeg kom fra, men det fristet lite å gå ned der jeg hadde gått opp. Og en del sau er så innpåslitne at de rett å slett forfølger en stakkar. Har en annen tur friskt i minne selv om det er mange år siden, en stor flokk med sau som løp etter meg, det var ikke morsomt!
Men etter å ha ventet i syv lange og nesten like mange breie, så begynte jeg å ramse opp ingrediensene til fårikål, da tok de endelig til vett, og ruslet fra veien, og fra der vi skulle gå. Måtte holde et ekstra godt tak i båndet til Amanda når vi gikk forbi der de gikk oppover, men det gikk faktisk greit, snille hunden 🙂
Så etter litt kom vi ned på en annen vei (er helt utrolig mange forskjellige veier oppi skogen her, opp og ned, kryss og tvers osv) denne veien kjører det biler på en og annen gang, så jeg stoppet noen sekunder for å se om det kom noen, da la Amanda seg. Hun la seg rett ned i sanden (kvabb lignende) og der så det ut til at hun hadde tenkt å være. Ikke tale om at hun skulle reise seg igjen. Jeg prøvde å dra i forskjellige retninger, men hun lå. Jeg tok tak i selen for å lette henne opp, men da rullet hun seg over på ryggen, og lå å sprellet. Så da sto (lå) vi der da, og håpet at ingen skulle finne på å komme.
Hun er ikke noen hund i pubertet eller tenåring, hun er som en treåring!
Jeg er rett og slett ikke fysisk sterk nok til å løfte opp Amanda, så jeg må finne andre måter å få henne med meg på.
Jeg sto rolig noen sekunder, så sa jeg «Amanda» med lys og blid stemme. Amanda spratt opp, sto pent ved siden av meg, og jeg sa «gå pent», og så ruslet vi pent over veien, ned i skogen igjen og hjem.
Det er så veldig lite som skal til for å bryte opp, noen ganger 🙂
Så var det mannen som jeg synes begynner å bli kravstor. Da jeg hadde lagt meg i går kveld, så kom han ut fra badet og sa han kom til å bli veldig glad om han fikk en knagg til på badet. Nå har han allerede to stykker han bruker der, og så har to av ungene klær hengende på hver sin knagg der, nemlig! Det fortalte jeg han også, at ungene fremdeles har klær der, for de er jo hjemme sånn nå og da, og at det faktisk var to av knaggene som var opptatt av ungene sine klær. Så med de to knaggene og de to som mannen bruker, så er det fire knagger som er opptatt (enkel hoderegning en fredagskveld). Og når vi da ikke har mer en tolv knagger totalt, så har jeg bare åtte. Så jeg forstår i grunn ikke hva han klager over.
Når jeg tenker etter så bør jeg kanskje la han få en til, eller? Så kanskje jeg kan unngå at han begynner å se på hyllene på badet, og telle brukere på antall hyller…
Boerboelheidi 