I går var det slutt på å hvile, og det ble en tur i skogen, i isende kald vind, igjen!
Siden vi skulle bort en tur på ettermiddag/kvelden, så var det greit å få vært ute med Amanda først.
Det ble selvsagt noen bilder
I går var det slutt på å hvile, og det ble en tur i skogen, i isende kald vind, igjen!
Siden vi skulle bort en tur på ettermiddag/kvelden, så var det greit å få vært ute med Amanda først.
Det ble selvsagt noen bilder
Boerboelheidi 
Så fine bilder!
Du snakket tidligere om at Amanda var den mest krevende hunden du hadde hatt, og at hun tester «ofte» tålmodigheten din. Var vel ikke AKKURAT det du skrev, men noe i den duren. Hehe.
Hvordan er hun krevende? Hva er det hun gjør?
Vi har jo «chatta» litt på tidligere kommentarfelt på bloggen din, hehe, der jeg skrev at jeg kunne godt tenkt meg en Boerboel en dag.
Så det er derfor jeg spørr 🙂
LikerLiker
Takk 🙂
Å ja, Amanda har så absolutt vært den mest krevende hunden jeg noen gang har hatt, og kjent..
Hm, ikke så enkelt å forklare, men mye av det som gjorde henne så krevende var at hun var så inni helv… sta og egen. Hun trasset som en liten unge, ga seg ikke første gangene. Og så var det på’n igjen neste gang…
Mye av det er helt vanlig blant mange valper/unghunder (også med andre raser) men kan gange det noen ganger med en boerboel, var ihvertfall slik jeg opplevde det.
Bare det med valpebiting, Amanda var ekstrem. Jeg vekslet med å bruke to jeans, og de var hullete og fillete fra knærne og ned… For ikke å nevne alle blåmerkene på armene. Og Amanda sluttet ikke når alle melketennene var ute, hun fortsatte en stund til.
Og det å «lukke ørene» totalt, ikke høre etter noenting! Å bli helt «rebelsk» i bånd når vi var ute, ene gangen glemmer jeg vel aldri, tror det var siste skikkelige «kampen» vi hadde, og jeg lå langflat oppå Amanda ute her, i snøen…
Jeg er sta selv, og gir meg ikke, men må innrømme at hadde jeg ikke visst at det faktisk var «normalt» så hadde jeg kanskje gitt opp. Men tiden gikk jo, og det ble bedre. Amanda var egentlig veldig «ille» fra første stund, slik at vi fikk ikke slike plutselige topper i puberteten og de periodene. Dt hende det sto rolig lenge, men så gikk det framover igjen, med museskritt noen ganger, men det hjalp å se at det ble bedre.
Var noen ganger jeg følte at hele bloggen var en eneste klagemur ang Amanda. På turer var hun et mareritt i perioder, og jeg unngikk nesten å gå tur med henne pga det. Hun ble helt «vill» og var bare tull, hoppet og spratt, bet i båndet, og oppførte seg helt vilt. Men det har jeg funnet ut at det er mange som gjør.
Nå er mesteparten av dette «borte», hun har fremdeles sine «lukke ører» episoder, men på en helt annen måte. Så det har heldigvis blitt noenlunde slik jeg trodde.
Det som er krevende med henne nå er ekstremt vokting, og det at hun overhode ikke «liker» fremmede. Hun er heller ikke så glad i andre hunder, tror jeg. Ikke så mange som vil prøve…
Men, jeg har heller aldri vært borti makan til hund som er glad i oss, og som viser det så veldig. Det kan egentlig ikke beskrives men må oppleves, de fleste hunder er spesielle, men jeg tror boerboel som rase kan være litt mer spesiell på mange måter.
Ingen av ungene her bor hjemme, men Amanda er i hundre når de kommer hjem, positivt altså 🙂
Vi har blitt besteforeldre også, etter Amanda kom her, og det har gått bra. Største problemet der er at Amanda er litt for leken, og dulter borti når hun snur seg osv.
Vi har hatt hund nesten hele tiden når ungene våre var små og i oppveksten, og jeg er nok veldig opptatt av at unger og hunder skal leve sammen og respektere hverandre.
Det er viktig med alle hunder å være bestemt, konsekvent og ikke vike. Jeg er så absolutt for positiv trening og dressur, men med Amanda så hadde ikke bare det hjulpet. Jeg måtte mange ganger rett å slett holde henne fast, for at hun i det hele tatt skulle roe ned. Jeg har nærmest «kastet» meg etter henne for å få tak i henne, ligget oppå henne osv.
Det er forskjell på å ha en liten søt valp på 5 kg hengende etter føttene sine, mot en valp på 30 kg… En unghund på 40 kg som hopper opp og skal «bølle» er heller ikke morsomt, og noe som man overhode ikke kan tolerere.
Bare det å hyle og si au osv når valpen biter, da skal jo valpen slutte, ikke Amanda, hun beit mer og hardere.
Man skal snu ryggen til, gå sin vei og ignorere hunden om den biter/bøller eller hva, Amanda ble bare enda mer oppgiret, hun tok tilfart og løp etter og brukte kroppen sin med tyngde for å treffe oss.
Hun kunne komme løpende bakfra, og når hun kom fram til oss så tok hun labben sin og bøyde den rundt ene foten vår så vi mistet balansen.. Jeg kan nesten sverge på at det lyste av Amanda sine øyne i slike tilfeller…
Men, jeg hadde aldri villet vært Amanda uten, og det var verdt det (enkelt å si nå) Merker at nå når jeg skriver dette så tenker jeg: Var det så ille? Det var det jo, men det går over, og ikke alle boerboel valper som er så «ekstreme» som Amanda, hun tilhører nok et ytterpunkt. Mange er så lette og enkle at det nærmest er kjedelig 😛
Så jeg vil fremdeles anbefale Boerboel 🙂 Og er du ikke blitt skremt av alt dette så er det bare å spørre mer om det er noe.
LikerLiker