Vi (og spesielt jeg) var jo mildt sagt nybegynnere med sportrening og hund da Jen kom. Men man prøver å tilegne seg kunnskap der man kan, og så prøver man seg litt fram.
Å gå spor med Jen var (og er) fantastisk morsomt 😀 Men vi er jo to hjemme her, og jeg måtte jo legge noen spor også. Kan si det har vært både blod og tårer.. Vel, ok da, blod og nesten tårer 😉
Dette var etter vi hadde kommet «skikkelig» i gang, og jeg trasket opp i skogen med blodflasken, tørkepapir og foten.. Jeg fant en flott plass, og begynte. La ut blod med passende avstand, og etter en god stund oppdaget jeg at jeg hadde gått meg fast. Jeg hadde plutselig ikke noe sted å gå. Terrenget hadde endret seg litt siden jeg var på stedet sist (som var noen uker..) så det gikk ikke an å komme videre.
Jeg så på blodflasken, og så at jeg hadde nok til å legge et nytt spor. Så da var det bare å komme seg til et nytt sted, og starte på nytt. Jeg gikk i gang med friskt mot, og nå gikk det så mye bedre, en stund… Blodet begynte å ta slutt, og jeg så et sted som passet bra som sporslutt. Jeg gikk fram til stedet, og skulle ta fram foten.. Der var ingen fot! Jeg hadde bare lagt den ned i baklommen på buksen, for å ha den lett tilgjengelig, og den hadde da selvsagt gått sin egen vei. Jeg prøvde å se meg tilbake, og rundt meg, for å se om den kunne ha falt ut i nærheten, men så lettvint skulle det ikke være nei. Så da sto jeg der, blodflekkete, tom for blod på flasken og ingen fot. Man kan jo ikke gå tilbake, eller begynne å surre rundt alle andre steder heller, så det ble ikke noe treningspor om kvelden. Humøret var ikke akkurat på topp når jeg gikk hjem, men slik skjer jo (ihvertfall med meg), så var bare å komme seg videre til neste gang.
Ett av de siste sporene jeg skulle legge til Jen før vi skulle melde henne opp til første prøven ble det litt rot med også.. Rart det der altså 🙄
Vi kjørte et godt stykke fra her (syntes det var greit å variere hvor vi la spor, bunnen, terrenger og alt annet..) Tore og Jen skulle gå en tur, og jeg gikk selvsagt en annen retning. Passet på å gå nokså «langt» bortover en skogsvei, før jeg gikk av veien og ned i skogen. Fant et fint sted å starte, og la i vei (foten lå godt i sekken, ikke hengende ut av baklommen, man har da litt vett..) Jeg hengte tørkepapir i trærne her og der (tidlig pynting) og var veldig påpasselig med blodet. Så kom jeg plutselig til en bekk, og den var stor. Jaja, da var det å prøve å finne et egnet sted å gå over. Det gikk jo greit, og jeg fortsatte. Denne gangen gikk jeg meg fast i et område med mye tett kjørr, med elv og bekk rundt. Jeg prøvde å finne smutthull, for å komme videre, men det lot seg ikke gjøre. Og etter litt hadde jeg trakket så mye rundt at det var bare å gi seg.
Jeg har jo mye blod med på sporlegging, så det var å finne seg et nytt sted, selvsagt langt nok fra der jeg rotet første gangen. Da gikk det så mye bedre, selv om det sporet ikke var av de enkleste.
Da jeg var ferdig så kom jeg på at jeg hadde jo glemt å merke av på veien, hvor man skulle gå ned i skogen.. På slike skogsveier er det ikke så mange kjennemerker, og jeg er håpløs til å legge merke til de som er. Skal jeg forklare til andre, er det enda verre. «Det står et tre, like bortenfor en grønn slette, etter den svingen til høyre» Det er mange tre, sletter og svinger i og ved en skogsvei!
Jeg fortsatte selvsagt lenger i skogen, så jeg ikke skulle ødelegge sporet selv. Og så kom jeg meg opp på skogsveien igjen. Da var det å prøve å finne et tre som var merket med tørkepapir..
For å gjøre en lang historie kortere, Jen og Tore gikk sporet dagen etter, og de fant foten!
En annen gang jeg hadde lagt spor, så var jeg med å gikk, merkingen var heller dårlig fant jeg ut. Jeg kjenner meg ikke igjen i skogen, vi fant ikke noe mer papir, og vi syntes Jen «rotet». Så vi avbrøt, og begynte på nytt. Jen gikk samme vei som første gang, nå lot vi henne gå, og plutselig dukket det opp noe papir på et tre.. Var vel da jeg virkelig så at man bør stole på hunden. Jen fullførte det sporet også, foten lå til og med på plass 😉
Vi har jo lagt spor, og foten har forsvunnet også. Og vi plukker selvsagt med oss papiret vi henger opp i trærne, så ikke noen tror det henger papir i halvparten av trærne i Skjåk 😛
Jeg har gjort veldig mye feil underveis, og lært mye om sporlegging. Noen av sporene jeg har lagt har også blitt så vanskelige at jeg har tvilt på om Jen kom til å fullføre. Har ved et par anledninger etter sporlegging sagt til Tore at de kanskje ikke bør gå sporet jeg har lagt. Nå har de jo gått sporene likevel, og heldigvis har Jen fullført også.
Tore har lagt de fleste sporene, og har nok lagt mer skikkelige spor enn hva jeg har rotet med. Men jeg tror Jen har lært litt av alt, og det skal jo ikke være for enkelt heller 😉
Dette var jo bare litt av det vi drev med, vi begynte jo med blod på stuegulvet.. Og etterhvert som våren kom så ble det mange spor. Vi hadde korte veldig enkle spor til å begynne med, med mye blod. Det er skrevet en del om hvordan man skal være ved sporslutt, og det var ikke vanskelig å være glad og superentusiastisk 😀
Hadde det heller ikke travelt med å komme videre. For oss var det viktig at Jen klarte og var trygg før vi gikk videre til «neste steg».
Det hjalp jo veldig på at Jen var veldig interessert, og storkoste seg når vi gikk. Tror vi gikk i gjennomsnitt to spor i uken i lange perioder. Dette var noe vi likte (og liker) å drive med, så vi prioriterte Jen og spor foran en del annet, noe vi også hadde bestemt oss for før Jen kom 🙂
Boerboelheidi 
Nå er det flere år siden sist jeg la et spor til Nairo, jeg burde skjerpe meg for jeg vet jo at han synes det er moro. Men jeg synes det er vanskelig! Vanskelig å finne et passende sted. Vanskelig å legge et lett nok, men ikke for lett spor. Vanskelig å vite hvordan jeg skal oppføre meg imens vi går sporet. Jeg burde helt klart gått et kurs, merker jeg, og det å si at jeg ikke har tid er bare tull, for det er snakk om hva man prioriterer.
Men det er helt klart inspirerende å lese om deres fremganger, og også litt vanskeligheter underveis! :p
LikerLiker
Hadde det ikke vært for at vi skulle ha Jen godkjent så hadde det vært mer » mindre» viktig hvordan vi gjorde det, på en måte. Det viktigste er at man har det moro, og at hunden synes det er moro. Det finnes sikkert en fasit på mye av dette, men så må man ta hensyn til hvordan hunden er når man driver på også.
Vi hadde jo myye blod til å begynne med, og mye pølser på sporslutt. Sporene var også veldig korte. Så Jen har jo enda ikke gått ett spor hun ikke har funnet slutten på. Det kommer jo før elelr siden selvsagt, men nå vet vi hva hun kan, og hun vet hva hun kan, så da er det enklere.
Hvordan vi skal gjøre det til våren igjen er jeg ikke helt sikker på, men tror det blir et par enkle treningsspor, så vi komme inn i det igjen.
Hehe, ja her har det vært litt rot til tider, men man lærer jo av det 😀
LikerLiker
Jeg har hørt at man i blodspor bør sørge for at hunden ikke feiler. Nå er det selvsagt en god rettesnor i alt man trener med hund, men det er kanskje vanskeligere å korrigere/rette opp når man går spor?
Er ikke lange sporene jeg har lagt heller, maks et par hundre meter. Men så har ikke jeg gått sånn inn for det som dere har ønsket/villet, så det blir jo helt annerledes 🙂
LikerLiker
Er sikkert noe i det, men jeg tror nok at mange kommer i den situasjonen at man ikke finner sporslutt en og annen gang. En gang vi kom til sporslutt var jo alt av godbiter borte.. dette var før vi la ut en fot hver gang. Heldigvis hadde vi godbiter i lommen som vi bare la ut med det samme Jen kom der. En annen gang var foten borte.. så er greit å binde foten godt fast 😛
Et par hundre meter er jo bra, har man først kommet så langt så er det jo bare å fortsette 😀
Er sikkert kurs i nærheten av deg også, litt oftere enn her.. Og så finnes det jo veldig mye på nett, youtube og bøker.
LikerLiker
Kurs er det så absolutt, men (og her kommer min stahet og lille snev av asbergers inn 😉 ) jeg synes det er ekstremt vanskelig å få til kurs på ettermiddager/kvelder på hverdager. Enten må jeg ha med Nairo i bilen på jobb og så dra rett på kurs etter jobb, eller så må jeg hjem etter jobb, hente Nairo, kjøre til by’n igjen, og så kjøre hjem igjen. Og uansett vil jeg da ikke være ordentlig hjemme for dagen før langt på kveld. Ja, jeg vet det er prioriteringer og vilje det går på, men jeg klarer det bare ikke helt. Og jeg føler også at på akkurat dette området trenger jeg veiledning av noen som kan dette, og ikke bare lese meg frem til det 🙂
LikerLiker
Forstår hva du mener. Jeg er dårlig på slik selv, når alt kommer til alt. Ikke så mye på forhånd da..
Valpekurset vi gikk var veldig greit å ha med seg pga den sosiale biten for Jen, men jeg liker ikke å ha «noe» fast jeg må til med jevne mellomrom.
Helgekurs og lignende er noe annet synes jeg, da er det mer konsentrert.
Håper du finner en løsning på det etterhvert 🙂
LikerLiker
Valpekurs er vel det eneste hodet mitt kan godta å være med på på ettermiddager/kvelder, fordi jeg vet hvor viktig det er. Ikke at andre type kurs ikke er viktige, men det er liksom litt ekstra viktig 🙂
LikerLiker
Ja var det vi syntes også, så da ble det slik 🙂 Veldig fin miljøtrening, mange valper og mye folk. Burde egentlig ha det så tidlig man kan.
LikerLiker
Jeg valgte å drøye noen uker før jeg tok med Nairo på valpekurs. Det var kanskje dumt av meg, men jeg følte det ekstremt viktig at han hadde fått de siste vaksinene før jeg lot han være i nærheten av så mange andre.
LikerLiker
Dere har nok litt mer å velge i, her er det en gang i året tror jeg, kanskje to om man er heldig. Da sier det seg selv at man bør prøve å få plass så fort kurset er.
Jen var vel ca 5 mnd når vi begynte, jeg kunne tenkt meg å startet litt tidligere..
LikerLiker
Nja, det er ikke så mye å velge i her i Halden, da må jeg innover til Sarpsborg eller Fredrikstad, noe som blir enda en halvtimes tid ekstra kjøring. Men jeg skjønner godt deres dilemma, er bare å kaste seg på når det er mulig.
LikerLiker
Tenkte det kanskje var litt større miljø hos dere. Vi har ikke så mye å velge i, i nærheten. Men er jo bare slik det er.
Jeg spurte jo om ringtrening når vi var på valpekurset, men slik var det ikke noen som drev med her.. Så hvor langt man måtte dra for å få vært med på noe slik vet jeg ikke.
Nå er nok ikke utstilling noe vi kommer til å være så mye på, men hadde vært greit med ringtrening. Nå var jeg litt heldig likevel da, ei som vil hjelpe meg litt, men kom ikke så langt i høst at vi prøvde på noe. Vi var litt fokuserte på sportreningen 🙂
LikerLiker
Det er mulig det er flere som holder kurs enn det jeg er klar over, men av de tre jeg vet om, så er det ikke alle de tre jeg har lyst til å gå hos. Uten at jeg vil utdype det noe nærmere ;
Bra at dere har noen som kan hjelpe dere! Det viktigste er vel sånn egentlig å lære Jen riktig måte å løpe på, og at hun skal bli håndtert av både dere og dommeren. Og ikke minst at hun skal gi blanke i alle de andre hundene :p
LikerLiker
Nei du trenger ikke utdype slik.. Skjønner godt de som ikke vil gå på forskjellige kurs av forskjellige grunner.
Ja, er dette med å bli vant til mange ande både folk og hunder uten å bry seg. Jen er jo til tider overbevist om at alle hun ser er der for å snakke med henne.. Og alle hunder må hun jo bare snakke med, men der begynner hun å bli veldig grei, til tider.. 😛
LikerLiker