Litt av hvert om Jen

Vi var litt spente på hvordan det skulle bli å ha med en liten valp på bobiltur nordover, tiden vi var oppe der og hjem igjen. Det vi kan si nå etterpå, er at det gikk helt fantastisk bra!
Jen hadde bare såvidt sett bobilen før vi dro avsted, vi krysset fingrene og håpet det beste 😀
Jen fant seg utrolig godt til rette i bobilen, hun sov rett ut på ryggen, på magen, sidelengs, sammenkrøllet og alle andre stillinger.
Når vi kjørte så sov hun stort sett, men noen ganger lå hun våken, da lå hun å lekte litt, eller bare fulgte med.
Vi stoppet forholdsvis ofte pga henne, det ble ett og annet «uhellet» inne i bobilen, men ikke en eneste gang i buret. Jeg som hadde med ekstra sauskinn, ekstra dyne, og x-antall tepper pga jeg antok vi måtte skifte det i buret rett som det var.
Jen sov hele natten gjennom i bobilen hver eneste natt, to av morgenen var det hun som sa fra at vi måte stå opp.
Når vi sto rolig med bobilen så lekte hun seg inne i den som hjemme.. hun klarte å løpe fra ene enden til den andre også, snu og løpe tilbake.
Første tiden hadde vi gitter for å stenge frem i bilen når vi sto parkert, men det ble det slutt på.. Og Jen hadde fin plass på passasjersetet når jeg ikke var inne i bilen.
En ting som var litt slitsomt var at veldig mange steder vi stoppet så var det rene søppelfyllingen! Så det var litt av en jobb å følge med på en liten nysgjerrig valp.. Noen ganger var det også veldig kaldt og ille vær, så det var ikke snakk om å tisse nei, bare krype sammen og skjelve så man kunne få komme fort inn i bilen igjen.. Det hører med til historien at jeg fant et apotek å kjøpte en pakke med «kladder»..
Men noen ganger kunne det være mange kuldegrader, snø og vind, og Jen nærmest løp rundt omkring. Det var spesielt når det var ett eller annet hun gikk etter, spor etter både folk og hunder.
Jen ser ut til å være ei som elsker snøen. Så fort vi kom til et sted med snø, så var det bare å løpe, hoppe og glemme at været kanskje ikke var så bra. For å ikke snakke om hvor mye enklere det var å på do når det var snø.
Vi hadde noen småturer rundt omkring mens vi var oppe i Lofoten. Men det ble en «lang» tur også, og Jen var ikke den som stoppet opp. Vi fant et sted litt utenfor Leknes som vi sto om nettene helgen før vi dro hjem igjen, og det var det kjempeflott å gå både korte og lengre turer. (Det var en cache i nærheten også, men vi fant den ikke!)

Vi brukte hundesalongen på ferjen på tur hjem igjen også, syntes det var greiest. Denne gangen fikk Jen være i ett av burene under hele overfarten. Hun sutret litt første minuttet, men så var det ok. Hun hadde et teppe og et tyggebein som opptok henne mesteparten av tiden.

På tur nordover kjøpte jeg det største tyggebeinet jeg fant, slik kompakt/presset. Det var nok lurt, det var stort i forhold til henne, men hvor mange timer hun har med det beinet vet jeg ikke. Hun fikk det når hun var inne hos pappa, litt om kveldene når hun var i bobilen, og ellers når det passet seg. Her hjemme får det litt nå og da. Hun gnager og tygger, men har ikke minket så mye.

Jeg syntes hun hadde melketennene lenge.. men så plutselig bare forsvant mange av de 😯 Håper bare hjørnetennene går greit også, Amanda knakk to av sine, og hadde doble en stund, vi var hos veterinæren her pga det, men det gikk greit av seg selv når de først kom.

Jen er nå 4 mnd! Hun er 11,4 kg (var ihvertfall det i går..) og slik veldig ca, 38 cm høy. Noen dager synes jeg hun er bare liten, andre dager er hun stor! Hun er fremdeles veldig slank, men ikke for tynn. Hun spiser over det som er veiledende på fôrsekken, men hun trenger den mengden hun får. Skulle hun fått så mye hun ville.. så vet jeg ikke hvordan hun hadde blitt. Apetitten er stor uansett om det er bare tørrfôr eller V&H.

Hjemme alene trening har det ikke blitt noe av, vi har jo vært borte.. Neida, men Jen har ikke vært klar for slik trening. Hun reagerer med det samme en av oss «forsvinner», og er utrolig påpasselig på oss. Om Tore går og jeg er igjen med henne så «sutrer» hun, og omvendt. Det bryr vi oss ikke om, siden hun roer seg med det samme.
Men nå etter vi kom hjem fra Lofoten ser det ut som hun ikke har samme «borrelås» behovet som før vi dro. Jeg kan fint stenge grinden inn til kjøkken og stue mens jeg mopper gulvene, mens hun er i gangen her. Hun gikk til og med å la seg i døråpningen til soverommet mens jeg moppet i stuen. Tore var ute å gikk med Kaos, så jeg og Jen var alene, og den innhegningen vi har i stuen blir ikke brukt mer. Så det går seg nok til etterhvert. Ute her så bryr hun seg ikke! Hun løper glatt motsatt vei fra oss, og forsvinner vi på en annen side av huset så har ikke hun det travelt med å komme etter.

Vi har hatt Kaos et par dager etter vi kom hjem, siden PH har hatt vakt (røde kors), og Jen ble så glad over å se igjen Kaos at det om en liten «happyskvett» når han kom inn. Han ble nok glad han også, men ikke såå glad som henne.
Nå når vi er ute løper hun ned til hundegården der han er litt, og nesten så hun prøver å bryte seg inn. Kaos er sikkert bare glad over nettingen imellom de.. *innpåslitne masefjott* mumlet han..

Hvor ble det av «pappa»?

Eggum, vi hadde tenkt å overnatte her, men været fristet ikke

Viktig å ha utstyret klart

Vi gikk kveldstur

Sofaen i bobilen er stor nok til oss begge synes lille Jen :D

Se hvor søte «vi» er ;-)