Å leve med smerter

Mye av det jeg skriver i innlegget her har jeg skrevet om før, men synes det er litt greit å ta opp igjen litt av det, siden det er litt av meg, og jeg kommer inn på det nå og da i noen blogginnlegg.

Å leve med smerter hele tiden, nesten hele tiden, smerter som kommer og går når det passer og ikke passer, det gjør noe med en.
Smerter er individuelt, noe som kan gjøre det veldig vanskelig å forklare eller forstå. Det som for en person er smerteterskel 8 på en skala fra 1 til 10, kan være en smerte på 5 hos en annen person.

Jeg har et smertesyndrom som heter CRPS og du kan lese om det og min historie her

Når man lever med smerter på den måten, så er det store muligheter for at det kan gå utover både hukommelse og konsentrasjon. Jeg husker ikke helt (haha), men det var vel noe med at man bruker så mye energi på å takle smertene, leve med smertene at det blir ikke igjen så mye til hukommelse og konsentrasjon..

Jeg var nok ikke så flink med retninger og kart før dette smertesyndromet, så kan nok ikke skylde på det for alt, men det ble nok en del verre etterpå.
Og jeg vet jo at en del mennesker strever med det samme uten noen spesiell «grunn», det er bare sånn noen er. Og det synes jeg er greit, vi kan ikke alle være like, eller like «flinke» til alt. Men det er ofte slik at noen som kan og forstår en ting ikke alltid forstår hvordan andre ikke kan eller forstår, det er jo så enkelt..

Jeg kan godt finne på å si vi skal til venstre, når jeg mener høyre, jeg kan peke til høyre og si vi skal dit, når jeg egentlig mener venstre. Og noen ganger så sier jeg at det er til høyre, når jeg mener høyre, og jeg får fremdeles være kartleser på turene vår.. Men må innrømme at Tore ofte sjekker kart på forhånd.. eller stopper for å sjekke kartet når han synes jeg vil på helt ville veier. Vi ender på ville veier når jeg ikke sier noe også, siden Tore da tror at jeg følger med og sier ifra..
Hittil har det gått «noenlunde» greit, det blir jo en del interessante og morsomme episoder av det.. Og, det hjelper veldig å ha en mann som er tålmodig og kan se det morsomme i de fleste situasjoner.

Så var det hukommelsen og konsentrasjonen, der sliter jeg veldig. Jeg trodde en periode det var pga medisiner jeg brukte (Lyrica), men de sluttet jeg jo med, og det ble ikke så mye bedre.
Jeg glemmer det som er viktig, og det som ikke er viktig. Jeg har lært meg å skrive ned mye, og alarmen på mobilen er flittig brukt.
Det er slitsomt, og nesten skremmende å ha det slik, for min del er dette med å huske (eller ikke huske..) og mangel på konsentrasjon verre enn smertene.
Jeg har alltid likt å lese, lærte å lese i fire års alderen (det hjelper å ha en søster som er eldre og begynte på skolen lenge før meg),
Jeg husker Gulltopp bøkene, alle bøkene fra bokklubbens barn, og senere ble det Frøken detektiv, Ina og lignende bøker. Det ble romaner, serier og krim, mye krim. Jeg leste og leste.. Jeg leste fort, fikk med meg handlingen, og husket innholdet.
Nå? Nå leser jeg nesten ikke i det hele tatt, jeg begynner og begynner, men så blir boken liggende der. Når man har begynt på en bok 5 ganger, og fremdeles ikke husker hva man har lest, da er det ikke motiverende.  Eller man kommer midt i boken og lurer på hva som har skjedd tidligere i boken.
Jeg kan telle på en hånd de bøkene jeg har lest ut i løpet av ett år, siste årene. Jeg har ikke helt gitt opp, starter fremdeles på bøker, og plutselig er det en bok jeg leser.

Jeg strikker, men det som før tok meg en mnd, tar nå et helt år eller lenger.
Jeg var ikke slik superrask til å strikke før heller, men det gikk veldig greit unna. Nå har jeg en jakke jeg strikker, begynte i høst tror jeg, og nå er jeg snart ferdig, så det har faktisk gått veldig «raskt» til meg å være. Hadde dette vært før så hadde den vært ferdig før jul (nå blir den jo ferdig før jul, håper jeg, men er vel noe med noen årstall her som ikke riktig stemmer)
Jeg fant ut at OL-gensere bør være midt i blinken for meg, der kommer det nytt mønster fjerde hvert år.. så da har jeg god tid.

Jeg har et par episoder som virkelig kan forklare litt, eller det motsatte..
Denne her skjedde om vinteren, og det var litt kaldt. Det var om kvelden, ikke så veldig sent, men slik ved ni tiden. Yngste sønnen (som fremdeles bodde hjemme) gikk ut på trappa for å ta seg en røyk, og borte ble han.. Etterhvert så syntes jeg det var rart at han ble ute så lenge, jeg tittet ut av vinduet og så at bilen hans sto der. Jeg gikk også ut på trappa for å se.. (har man barn så hjelper det ikke at de blir voksne.. man bekymrer seg uansett) men det var ingen ute på trappa, ikke ute i hagen heller. Var jo ikke bare jeg som ble bekymret.. Tore begynte å lure også. Sønnen hadde jo mobiltelefon, men hallo.. Mobilen er jo avslått eller befinner seg i et område uten dekning! Jeg kjente jeg begynte å bli enda mer bekymret, og vi forsto ikke hvor han hadde gjort av seg. Vinter, kaldt, bilen hjemme, «ungen» skulle bare ut på trappa å ta en røyk, og så forsvant han bare..
Plutselig gikk det opp for meg hva som hadde skjedd, og dette vet jeg kan være vanskelig å tro, jeg synes det selv.. Men sønnen gikk ut på trappa for å røyke, etter litt kom han inn igjen, sa han gikk ned på rommet sitt (kjelleren) skulle se på film, og legge seg, så han sa godnatt og gikk ned i kjelleren. Jeg svarte til og med godnatt.. Noe ett eller annet sted oppi hodet mitt stoppet opp etter han gikk ut, jeg forstår fremdeles ikke hva som hadde skjedd, for når jeg først «kom på» hendelsesforløpet, så var det helt tydelig for meg. Men jeg var skikkelig bekymret, og jeg og Tore snakket om hvor han hadde gjort av seg, kunne liksom ikke bare gå ut på trappa og forsvinne slik? Egentlig en skremmende episode, men nå kan jeg le av den, den gangen sønnen forsvant..

Jeg har jo flere barn (som jeg kan rote bort) Mellomste (sønn det også) har jo Kaos, og en periode kom han med Kaos her om morgenen før jobb, og hentet han etter jobb. Tror det  var en periode før han fikk ordnet hundegård etter han han flyttet fra ett sted til et annet. Uansett, det var en veldig grei ordning, noen få ganger kunne det bli senere før Kaos ble hentet, litt ettersom hva sønnen drev på med, men han sa jo alltid fra.
Så var det en gang tidlig på vinteren Kaos ikke ble hentet. Jeg hadde ikke hørt noe, Tore hadde ikke hørt noe, og Kaos var stadig her. Jeg ble etterhvert litt irritert på sønnen, hadde han blitt forsinket, eller kom noe i veien så kunne han sagt i fra. Timene gikk.. og jeg begynte jo selvsagt å bli litt bekymret også, for tenk om det hadde skjedd noe, slik at sønnen ikke hadde fått gitt beskjed, og så gikk jeg og var irritert liksom.
Ved åtte-nitiden om kvelden ringte sønnen og fortalte at de nå var ferdige med å skjære kjøtt snart, og at han kom å hentet Kaos om ikke så lenge.. Og med det samme han sa «skjære kjøtt» så så jeg for meg at jeg var på personalrommet på jobb om dagen, mobilen ringte, det var sønnen som sa han ble sen, for han skulle skjære noe kjøtt.. Og nå ble jeg virkelig bekymret, for meg selv.. Jeg hadde snakket med han, jeg visste han ble sen, jeg visste hvorfor, og så gikk jeg å var både irritert og bekymret. Jeg hadde jo til og med spurt Tore om han var sikker på at han ikke hadde hørt noe fra han..

Det som er ligg greit midt oppi alt dette, er at når jeg først kommer på hva som har skjedd, da husker jeg det, og veldig tydelig også. Så det nytter ikke å komme her å si at «men du sa jo», eller «jeg sa» om det ikke er sant.

Ellers skjer det stadig småting, det hender jeg oppdager at jeg har gjort eller sagt/ikke sagt noe jeg ikke er helt klar over, når jeg ser forbløffelsen i ansiktet til Tore, eller andre..

Det kan nok kanskje virke litt rart at jeg fremdeles har både familie og jobb midt oppi alt dette, men jeg fungerer stort sett veldig greit altså 😀

Det er sjelden jeg klager på noe som har med smertesyndromet å gjøre, en av grunnene er at jeg ikke orker å forklare hva det er.. flesteparten av de jeg møter har ikke engang hørt om det, og det er ikke så veldig enkelt å forklare. Jeg klager jo litt her hjemme da.. når det blir for galt, og det synes jeg er veldig greit 😛
Smertesyndromet gjør at det er begrenset hva jeg kan i en del tilfeller, noen ganger prøver jeg likevel, og det merkes jo etterpå. Noen ganger er det verdt det.. andre ganger angrer jeg. Men jeg lærer fremdeles ikke av det, må være den elendige hukommelsen sin feil..

Jeg får ikke gjort så mye med at jeg har et smertesyndrom, men jeg får gjort noe med hvordan jeg takler det, og det som følger med.. Der er jeg faktisk veldig stolt, hvordan jeg har kommet meg hit jeg er nå, og selv om jeg har fått mye hjelp så er det til syvende og sist jeg selv og min stahet som har gjort at jeg klarte det.
Jeg hadde mange perioder der jeg nådde bunnen, og kravlet meg oppover igjen, trosset smertene og gikk (bokstavelig talt) på igjen. Da får det bare være at hukommelsen glimrer litt med sitt fravær imellom, og at det blir en og annen merkelige situasjon.. Det blir jo ikke noe kjedelig liv 😀